Forord

Alt som er skrevet her er hentet fra brosjyren til marinemuseet som de laget til 300 års jubileet for Dynekilslaget i 2016. Stor takk til marinemuseet for en flott kortskildring av Tordenskiolds liv.

I dag er trolig Tordenskiold den mest kjente og markerte marineoffiseren i Norge. Veldig mange kobler hans navn til  Dynekilen, en del også til Marstrand. De fleste kjenner til hans status som admiral og hans tidlige død etter en tvilsom  fekteduell med en svensk oberst. I Norge er på ingen måter bevistheten like stor om vår felles dansk-norske historie før 1814, om  de mange krigene som ble utkjempet mot Sverige, om den dansk-norske flåtens sentrale betydning i disse krigene, eller om  hvilken rolle rolle Norge og nordmenn spilte i denne flåten. Men de fleste har fått med seg striden om hvorvidt Tordenskiold var  dansk eller norsk.

At han er så betydelig hedret og markert både i Danmark og Norge, henger nok ikke bare sammen med hans historiske betydning, men også et utslag av vår tendens til å elske de historiske heltene, særlig hvis de er omspunnet av så mange historier som den godeste Tordenskiold. «Tordenskiols Soldater» har blitt et begrep som de fleste forstår, og i Norge sier vi sjelden «den gang ei» uten å legge til «sa Tordenskiold».

Både i Norge og Danmark har sjøforsvaret hedret han med navn på stolte fartøy og institusjoner. Begge lands sjøforsvar mener fortsatt, og kanskje mer enn før, at mange av Tordenskiolds unike egenskaper er slike man i dag ønsker å utvikle hos unge marineoffiserer, slike som initiativ og en offensiv holdning, evne til å se muligheter, tro på egne ferdigheter og evne til beslutning.

DATOER FOR VIKTIGE HENDELSER I

Peter Wessel Tordenskiolds liv

1690  10.28 

Fødes i Trondheim som det 14. barn av rådmann Jan Wessel og Maren Schøllers 18 barn.

1701           

Elev ved Katedralskolen

1703

På fjorden og i lære

1704  08.xx

Fra Trondheim med Frederik IVs følge.

 1704   09.04

I København hos peder Jespersen. I tjeneste og lære

1706    03.28

Første søknad til kongenom opptak til sjøkrigsskolen.

1706    11.xx

På tokt til Vestindia med slaveskipet Cristianus Quintus som yngste skipsdreng.

1708    10.xx

Hjem fra toktet

1708  

Voluntør ved Sjøkrigsskolen

1708   10.xx 

På tokt med Fredericus Quartus til Trankebar i Ostindia.

1709   01.11  

Opptas (in absentia} som kadett på Sjokrigss olen.

1711    02.28 

Søker om å få føre en fregatt tilTrondheim - får avslag.

1711    04.21 

Unevnestil midlertidg loytnant og NK på Postillon.

1711 07.17     

Utnevnestil sekondloytnant

1711    09.09 

Sjef for snauen Ormen til 30/4-1712 - mest i Skagerrak.

1712    05.02 

Sjef for fregatten løvendals Galley, mest i nordsjøeskadren.

1712    09.17 

Med løvendals Galley til østersjøflåten. 

1712     09.29  

Med i kampene ved Rugen.

1712   10.11     

Til Norge med Vise-stattholderen.

1712    10.14

Utnevnes til kapteinløytnant (hopper over graden premier-løytnant)

1713   03.20

Gjenerobrer en svensk prise – og gir avkall på prisepengene.

1713   08.13

I kamp med to svenske orlogsskip-unnslipper-

1713   10.01

Løvendals Galley I vinteropplag I Stavern. Peter I Kristiania.

1714   07.26

I kamp med en svensk kaperfregatt. Skåler med den britiske kapteinen.

1714   12.15

Frikjennes I krigsrettsak etter kaper-episoden.

1714    12.28

Utnevnes til kaptein

1715   04.24

Slaget ved Femen (Kolberger Heide) – jakten påp Vita Ørn (25/4)

1715   06.05

Sjef for Hvide Ørn – etter navnebytte fra Vita Ørn

1715   08.08

I kamp ved Rugen – deltar I slaglinjen.

1715   08.09

I kamp mot linjeskipet Osel – mann-skapet nekter å entre fartøyet

1715   10.01

I kamp med linjeskipet Oland og fregatten Phønix. Hvide Ørn ille tilredt.

1715   12.24

Til Pommen med fregatten Raa. Retur med kongen som passasjer.

1716    02.24

Adles under navnet Tordenskiold. Eget våpenskjold.

1716    04.01 

Landsetter danske sjefer og rådgivere i Holmestrand .

1716    04.29

Slutter seg til Gabels eskadrei Norge.

1716       05.02       

Deltar i kampen ved Styrsund (Strømstad). Mangler gruntgående skip.

1716    06.08

Foreslår Admiralitetet å sende grundtgående skip til Norge.

1716     06.18

Blir utnevnt til å lede st yrken.

1716       07.08       

Slaget i Dynekilen. Stor og viktig seier.

1716      07.18         

Utnevnes til kommandør (hopper over graden kommandørkaptein). Mottar av kongen en gullmedaljong for seieren.

1716    07.19

Til Norge med fregatten Lossen for å samle transportskip til russisk styrkeoverføring

1716    08.28

Med linjeskipet Ditmarsken og transportskip til Warnemunde.

1716   11.14 

Sjef for det norske sjøforsvar og nordsjøeskadren - også sjef for linjeskipet Laaland.

1717    05.13-14

Mislykket angrep på Gøteborg. 52 døde. Blokaden opprettholdes.

1717      05.26         

Opphever full blokade av Gøteborg.

1717   07.19            

Mislykket angrep på Strømstad. 96 døde. Tordenskiold såret.

1717    07.29

Mister sjefstillingen for nordsjøeskadren. Underlegges Rosenpalm.

1717    11.09  

Avløses som sjef på Laaland.

1717    12.07  

Hjemtur med hukkert - og kamp mot svensk fregatt.

1717    12.10  

Utnevnes til sjef for linjeskipet Ebenetze

1718    04.13 

Frikjennes for beskyldninger om feilvurderinger under kampene ved Strømstad.

1718   04.30 

Avgår med Ebenetzer til Østersjøen.

1718   10.30  

Foreslår å bruke Christiansø/Bornholm som base for en vinter sty rke.

1718     11.04    

Utnevnes igjen som sjef for Laaland. (Planlagt for Christia nsø).

1718    11.20  

Blir i stedet sendt til Norge som sjef for flere fartøy med forsterkninger

1718    12.18

Kommer til Moss - og får høre at Karl XII er død - og får det senere bekreftet.

1718   12.26

Meddeler (som den første) kong Fredrik at karl XII er død.

1718   12.30

Utnenes til Schoutbynacht etter informasjon om Karl XII`s død.

1719   01.27

Planlegges på nytt for vinteroppdrag I Østersjøen – men dette kanselleres.

1719   04.05

Avgår med Laaland til nordsjøeskadren – og blokode av Gøteborg.

1719   07.23-26

Kampene ved Marstrand. Stor og viktig seier.

1719   08.01-04

Kamp ved Ny-Älvsborg - Gøteborg – mislykkes etter Peters avgang til Marstrand. 60 døde.

1719   08.17

Utnevnes til viseadmiral – får kongensportrettmedalje med diamanter for å bære på sitt bryst.

1719   09.12

Svenskene erobrer tre krigsskip og fire handelsskip fra den danske styrken

1719   10.08

Raid mot Nye Varvet, Gøteborg - revansje tidligere tap.

1719   10.24

Overgir sin kommandotil admiral Judichær

1720  11.12

Dør etter duell med Stӓel Von Holstein i Gleidingen

1721   01.03

Kisten nedsettes I kjelleren på Holmen kirke

 

 

 

 

 

1690 - 1710

Peters unge år

Trønderen

Peter Wessel ble født i Olav Tryggvasons gate, midt i Trondheim sentrum, 28. oktober 1690. Hans far, Jan Wessel, drev handel med klær og hadde eierandeler i flere handelsskip. Hans mor, Maren Schøller, kom fra en velstående familie, og familien hadde flere landeiendommer. Peter var det 14. barn i rekken av 12 sønner og seks døtre, hvorav 15 vokste opp. I 1693 ble faren utnevnt av kongen til vervet som en av Trondheims fire rådmenn. Det var en administrativ funksjon som godt kunne kombineres med handelsvirksomheten, og den ga ham for en periode en betydelig innflytelse. At den velstående familien hadde noen tjenestefolk, var ikke uvanlig, men den tok seg også råd til en egen huslærer, noe som trolig har vært viktig for Peters gode skriveferdigheter.

Vi vet ikke mye om Peters barneår. I en så stor barneflokk antar vi at kontakten med foreldrene har vært liten, og at de eldre søsknene derfor har spilt en større rolleunder hans oppvekst. Hans oppvekst vekslet mellom livet i byen og sommeropphold på familiegården Ringve på Ladehalvøya, rett utenfor sentrum. Således hadde den unge Peter sjøen og skipsfarten tett på livet, og det er lett å tenke seg at han har vært tiltrukket av dette. Flere av hans eldre brødre hadde også valgt sjøen som yrke. Men som rådmannssønn måtte han pent finne seg i både den grunnleggende skole og en videre utdannelse på Trondheims katedralskole. I den første biografien om hans liv fortelles det at Peter var en villstyring. Gjennom farens eierandeler i skip har Peter trolig ganske tidlig blitt kjent med livet om bord, og man mener at han rundt 1702 – 1703 fikk avbryte utdannelsen med en periode til sjøs. Mange har skrevet at han senere ble satt i lære hos en streng

skredder, mens andre mener det var hos en barberer.

Til Kongens by

Sommeren 1704 var Peter Wessel i Trondheim by på et tidspunkt da vår felles dansk-norske konge, Fredrik IV, var på et sjeldent besøk i landet. Formålet var dels å bli hyllet og dels å styrke den norske lojaliteten til  Danmark i en spent tid. Da det kongelige følget forlot byen, hadde unge Peter tatt sitt livs største beslutning og bestemt seg for å rømme med skipene til Danmark. Selv om familien har vært relativt velstående, kan man ane at den statusenhar vært fallende, og at barnas nytte av familiens velstand har vært avtagende jo lenger ut i barnerekken man kommer. Selv om eventyrlysten nok har vært den viktigste drivkraften, er det sannsynligvis at Peter tidlig har lært seg det hierakiske spillet og innsett at han måtte være sin egen lykkes smed. Dermed kan det også være at han gamblet på at hans framtidige muligheter kunne være vel så gode i København.

Det er fra Peters egne brev vi har opplysninger om at han skal ha rømt hjemmefra. Det hadde ikke vært unaturlig om faren hadde sendt ham til København, slik han gjorde med flere av sine andre sønner. Muligens er forklaringen så enkel som at faren ikke var hjemme da Peter så muligheten til å reise med den kongelig flåte. En historie går ut på at han ikke var direkte blindpassasjer, men at han hadde fått anledning til å overta plassen til en ung lærling som på grunn av et tyveri bleholdt igjen i Trondheim.

I Kønenhavn vet vi at Peter har fått bo hos en gammel studiekamerat av faren, Peder jespersen, som var enslags personlig prest og skriftefar for kong Fredrik IV. Jespersen bodde ved Fredriksholms kanal, veldig sentralt i forhold til maktens sentrum og Flåtens virksomhet. Trolig har Peder tatt seg godt av unge Peter, både i forhold til de akademiske ferdighetene, og i forhold til å omgås overklassen.

Søcadetakademiet

Vi vet egentlig ikke hva Peter gjorde i København før han 28. mars 1706 søkte om plass på sjøkrigsskolen for første gang. Sjøkrigsskolen hadde blitt opprettet så sent som i 1701, som en del av opprustningen og profesjonaliseringen av Flåten etter nederlaget i 1700.

Før skolen ble etablert, fantes det på Holmen allerede en ordning med lavt betalte lærlinger på ulike nivåer. De første 61 kadettenei april 1701 ble stort sett hentet fra disse. De varierte i alder fra 8 til 22 år! Det var ingen fastsatt skoletid fordi uteksamineringen var basert på ferdigheter og beståtte eksamener, men normalen var 3 – 5 år. Da man i mai 1701 besluttet at man skulle starte opp med 100 kadetter (som ble til 102), heter det seg at man måtte gå lengre ned i kvalifikasjoner enn hva som var ønskelig, særlig fordi det kun ble rekruttert fra de bedre familier (en ordning som opphørte i 1704). Derfor var det et visst forfall. Bare 44 av de 102 første kadettene ble marineoffiserer, mens 25 overgikk til Hæren. Derfor ble antall plasser i 1705 redusert til 62, og derfor er det ikke underlig at Peters første søknad ble avvist under henvisning til at det ikke var noen ledig plass.

En historie som er gjentatt av flere, er at den unge peter i 1705 hadde fått anledning til å snakke direkte til kong Fredrik IV mens kongen ventet på sine hester. Peter skal her ha gitt uttrykk for sitt sterke ønske om å bli opptatt på Sjøkrigsskolen for å tjene landet og kongen. Et slikt møte kunne ha funnet sted, for folk hadde anledning til å snakke direkte til kongen om sine problemer. At historien er kjent, skyldes at Peter i sin andre opptakssøknad selv referer til et slikt møte og en slik lovnad. Etter det første avslaget vet vi at Peter, trolig for å styrke sin posisjon i forhold til en senere opptakssøknad, har villet skaffe seg praktisk erfaring som sjømann.

Fartstid

Fra november 1706 fikk han gjøre tjeneste på det store handelsskipet «Christianus Quintus». Muligens var det etter råd eller annen påvirkning fra hans eldre bror Henrich, som da tjenestegjorde i Flåten som månedsløytnant (før han året etter gikk i russisk tjeneste). Skipet tilhørte Vestindisk-guinesisk Kompagni. Det skulle seile i den senere berømte trekantfarten, det vil si Afrika med handelsvarer, herfra med et stort antall slaver til den danske koloniøya St.Thomas i Vest India, og derfra til Danmark med blant annet råsukker og bomull. Det ble et langt tokt med et fem måneders opphold på St.Thomas for reparasjoner. Først 20. juni 1708 var de tilbake i København. Peter hadde mønstret på som «yngste skipsdreng», men fremadstrebende som han var, har han sikkert hatt en bratt læringskurve og kommet hjem betydelig klokere og med en styrket sevtillit.

Dette synliggjøres i hans andre søknad om opptak på Sjøkrigsskolen, datert 7. juli 1708. Peter henviser til at det nå skal være noen ledige plasser. Han sender søknaden til kongen, og han henviser til et løfte kongen selv skal ha gitt ham under et møte i stallen tre år tidligere. Kongen påtegner at hans kvalifikasjoner må undersøkes, og 19. juli sender Peter et nytt brev gjennom overkrigssekretær Lente, der han henviser til til de sjømannskunskaper han har tilegnet seg på toktet. Om han faktisk blir testet, vet vi ikke, men Lente sørger for at Peter får muligheten til å jobbe som volontør (frivillig, ulønnet) ved marineverftet på Holmen. Dette er ikke noe blivende sted for den initiativrike unge Peter. Han bestemmer seg igjen for å mønstre på et handelsfartøy, denne gang en ost-indiafarer. Men først skriver han 5. oktober 1708 et nytt brev til kongen, der han minner han på søknaden, fortelle litt om sin families vanskeligheter, og anmoder litt freidig om å bli tildelt den ledige plassen som kadett, selv om han ikke kan begynne før etter turen til Ost-India.

Forfatteren Dan Andersen beskriver i sin bok at det forgikk en maktkamp om Peters skoleplass. Sjøkrigsskolens daværende kommandør Che Sehested hevdet at han hadde observert den unge Peter på Holmen, uten at han hadde imponert med sin innsats. Han ville i denne omgang gi de to ledige plasser til andre volontører. Lente, som ikke likte Sehesteds egenrådighet, og som var med kong Fredrik på en reise til Italia, sørget for at kongen 11. januar 1709 (i Venedig) besluttet at «Wessel skulle ha en av plassene».

Da befant Peter seg på den bestykkede ost – indiafareren, Fredericus Quartus, som forlot København 17. november 1708. Målet var den danske kolonien Trankebar på den indiske  østkysten. Vi vet ikke mye om toktet eller når den gledelige meldingen om opptaket nådde Peter. I følge hans egne brev avanserte han i løpet av toktet til tredjestyrmann, så trolig har han benyttet tiden til å forberede sin skolegang. Da de på hjemturen stoppet på Shetland 29. mai 17010, fikk de vite at det var brutt ut krig med Sverige. Derfor gikk de via Bergen for å vente på en konvoi, og fartøyet var ikke tilbake i København før 27. oktober 1711. Det hadde ikke Peter tid til å vente på. Han mønstret av i Bergen sommeren 1710, og han kom seg til København på sensommeren ved å ta hyre på et britisk skip som skulle til Østersjøen, og visstnok skal dette også ha vært innom Marstrand på veien til København.

1711 - 1712

Fra kadett til kapteinløytnant

Kadett Wessel

Vi vet egentlig ikke noe om Peters tid ved Sjøkrigsskolen. Trolig har undervisningen høsten 1710. Han har ifølge den første biografien utmerket seg som en kroppslig sett sterk person med en spesielt kraftig bassrøst som overdøvet alle under gudstjenestene i Holmen kir.ke. Muligens har Peter ganske tidlig blitt sett litt skjevt på av sine bedrestilte danske medelever. l noen sammenhenger, også senere, har han ·litt nedlatende blitt omtalt som «den norske matros». Vi har all mulig grunn til å tro at Peter hadde et intenst ønske om å få anledning til å vise hva han dugde til i den pågå'ende krigen før det var for sent, og at han derfor ønsket å gjøre oppholdet på Sjøkrigsskolen så kort som mulig.

 

Postillon

Allerede 28. feb. 1711 viste Peter sin freidighet og selvtillit da han skrev til Kong Frederik IV og ba om å få kommandoen over en fregatt som skulle til Trondheim for å hente norske sjøfolk til Flåten. Som skolesjef ga Sehested brevet den påtegning at Peter nok kunne bli en god sjømann - med tiden. Dermed ble det foreløpig ikke noen kommando på unge Peter. Men 21. april ble han utnevnt til midlertidig løytnant og beordret som nestkommanderende på fregatten Postillon mens denne fortsatt var under utrustning i den danskkontrollerte byen GIUckstadt ved Elben. l sin store biografi skriver Olav Bergersen at man ikke er sikre på om Peter rakk å avlegge sin offiserseksamen, men han mener Sehested seiv må ha anbefalt både utnevnelsen, og at han 1O. juli ble fast sekondløytnant. (En ny grad som erstattet graden underløytnant.) At  det ble mulig skyldes nok I stor grad Peters gode skussmål fra tjensten på ost-indiafareren, som på mange måter var sammenlignbar med orlogstjenesteman, men I tillegg medførte krigen at man  ofte fravek vanlig praksis. Fra tidlig i juni krysset Postillon i Skagerrak på jakt etter svenske skip. Den tre måneder lange tjenesten, som også førte Peter til Norge, var uten de store begivenheter. Den var trolig likevel svært lærerik for Peter, seiv om han nok helst hadde tenkt seg noe mer action.

Ormen

l august 1711 fikk Peter i -oppdrag å ta seg til Norge for å innhente nærmere konvoieringsordre fra general Løvendal, som var hentet inn som øverstkommanderende for de militære styrkene i Norge. Hvilket forhold som oppstod mellom den gamle krigeren og den unge løytnanten, har det vært spekulert mye i. De fleste mener at Løvendal var lei av den danske flåtens passivitet i Skagerrak, og at Peter har visst å fyre opp under denne forestilling med sine egne erfaringer og overbevisende synspunkter på hvordan tingene burde vært gjort. Sikkert er det i hvert fall at Peter, bare to dager etter møtet med Løvendal, ble utnevnt til kommende sjef for det lille krigsskipet Ormen, som var under utrustning i Langesund. Ormen var en såkalt snau som ikke varmerenn 11,5 meter lang. Den hadde kun 4-5 mindre kanoner (1-4 pund), men den skulle vise seg å være en god seiler. Med sin første selvstendige kommando opererte  Peter fra september 1711  til 29. april 1712 i Skagerrak og inn mot svenskekysten. Han utmerket seg med en offensiv holdning, og han gjorde uredde tokt helt inn til kysten. Her skaffet han gode etterretninger, og han fikk sin egen «svenske kilde». Området hadde jo vært dansk-norsk drøyt 50 år tidligere så lojaliteten til Karl XII var ikke alltid like sterk. At Løvendal hadde sansen for Peter, er klart, men da general hausmann våren 1712 overtok Løvendals posisjon, viste også han Peter stor tillitt. Før peter I slutten av April folot Ormen for godt, hadde han flere ganger vist seg tilliten verdig gjennom å oppbringe flere svenske handelsskip.

Løvendals Galley og kampene ved Rügen

Hausmanns tiltro til den unge løytnanten vistes med all tydelighet ved at han tiltrodde Peter kommandoen over den nye fregatten «Løvendals Galley», også denne bygget i Langesund. Den var 28 meter lang, hadde 18 seks-punds kanoner og en besetning på 150 mann, herav 50 soldater. Det heter seg at den var spesielt bygget med tanke på jakt på kaperfartøy, hvilet også fremgikk av general Hausmanns seilingsinstruks. Allerede under sin første tur, 30 mai, viste Peter sitt sanne jeg. Han unnlot å slutte seg til nordsjøeskadren under schoutbynacht Wister, men lot heller prøveturen gå til Gøteborg. Der erobret han det svenske kaperfartøyet «Svenska Vapen» og førte dett i triumf til Stavern. Som takk fikk han bruke det lille kaperfartøyet som støttefartøy for Løvendals Galley med det fornorskede navnet «Norske Våpen». Deretter måtte han pent slutte seg til Wilsters eskadre, som senere ble kritisert og dømt forikke å opptre tilstrekkelig offensivt. Under et postoppdrag i september samme år fikk Peter igjen muligheten til å opptre selvstendig, og offensiv som han var, lyktes han igjen å ta to svenske handelsskip som priser.

Høsten 1712 ble nordsjøeskadren omdirigert til Østersjøen for å slutte seg til admiral Gyldenløves eskadre og bidra under kampen om kontrollen med Stralsund. Løvendals Galley befant seg da allerede i København for å reparere en mast, men sent i september kunne Peter også slutte seg til styrken. Dermed rakk han å være med på Gyldenløves vellykkede angrep på den svenske transportflåten ved Rügen 29. september 1712. Her bidro Løvendals Galley med viktige etteretninger om den svenske flåtens posisjon. Disse var viktige fordi Gyldenløves primære mål var transportfartøyene. Suksessen var først og fremst fregattenes fortjeneste, mens linjeskipene lå som sikring mot innblanding fra den svenske krigsflåten. Under kampen prøvde den berømte svenske fregatten Vita Ørn å komme transportskipene til unnsetning. Dette ble avverget, blant annet med en bredside fra Løvendals Galley som en forsmak påå den kommende kamp mellom de to fregattene.

Tilbake i København hadde trolig Peter ventet seg en belønning for sin innsats. At han 14 oktober 1712 fikk direkte opprykk til kaptein-løytnant, var utvilsomt en belønning, men fra november måtte han uansett gjenoppta den litt kjedelige post- og transporttjenesten. Året ble også avsluttet litt kjedelig fordi hans mannskap sendte inn en klage på hans brutale oppførsel. Men da Peter tok et åpent oppgjør med dem, var det ingen som våget å stå fast på kritikken.

1713 - 1714

Skageraks skrekk

I Norge 1713

De første måneder i 1713 fortsatte Peter den litt kjedelige tjenesten med konvoieringen, avbrutt av et tokt til Island. Det lyktes Løvendals Galley å gjenerobre handelsskipet St.Laurentzius fra et svensk kaperfartøy. At Peter i denne sammenheng frasa seg sin rett til prisepenger, ble lagt merke til. Kanskje følte han et behov for å styrke sin anseelse etter at mannskapet året før hadde ingitt en klage på han. Sommeren 1713 fryktet man at svenskene planla et angrep mot Norge fra Bohuslӓn. Sammen med fregatten Søe-Ridderen, med kapteinløytnant Vosbein som sjef, skulle Peter og  Løvendals Galley innhente etterretninger om de svenske planene. Ryktene o offensive planer viste seg å være uriktige, men under toktet lyktes det Vosbein å erobre det svenske fartøyet PackAn. For dette ble han gitt opprykk til kaptein, noe som det er grunn til å tro irriterte den ambisiøse Peter. Midt i august 1713, utenfor Gøteborg, kom Løvendals Galley i kamp med to svenske linjeskip som beskyttet et handelsskip. Etter tre timers kamp unnslapp den raske Løvendals Galley, men Peter var ikke snauere enn at han straks etter prøvde å få has på handelsskipet som imidlertid slapp unna. Både før og etter denne episoden hadde den egenrådige Peter sendt et nedlatende brev til den lokale svenske forsvarssjefen, general Mørner. En slik oppførsel fra en enkel kapteinløytnant ville Mørner ikke finne seg i, om det aldri så mye var krig. Han klagde til Hausmann og klagen nådde også kong Fredrik IV. Han ga Peter kun en advarsel, men det var likevel et tegn på at han nok burde begrense sin egenrådighet en smule.

«Den gang ei», sa Tordenskiold

Gjennom vinteren 1713-1714 ble Løvendals Galley for noen måneder lagt i vinteropplag i Stavern, og det ga Peter en mulighet til å delta i selskapslivet i Kristiania. I mars 1714, da det var rykter om – og frykt for svensk opprustning, Ble Peter med Løvendals Galley igjen beordret til sjøs for å drive rekognosering på svenskekysten. Under en tur i land skal etter sigende en av hans mer berømte «stunt» ha funnet sted. Peter prøvde å komme seg tilbake tilbake til jollen de kom i land med, men flukten ble avskåret av tre svenske dragoneer. En av dem spurte om han vil oveergi seg. Han svarte ja på dette og trakk sin kårde som om han ville avlevere den, men benyttet anledningen til å hugge den fremstrakte hånden, og deretteer flykte til sjøs mens han ropte det kjente »den gang ei».

Skål og krigsrett

Mer berømt og veldig karakteristisk for Peters væremåte var hans kamp mot den svenske kaperfregatten Princesse Ulrica Elonora, sent i juli samme år. Peter hadde gått ut fra Bergen tre uker før, primært for å jakte et svensk kaperfartøy som hadde operert vest for Bergen mot Færøyene. Underveis fikk han tips om at et annet svensk kaperfartøy hadde gått ut fra Gøteborg, og derfor la han også sev kursen sørover. Slik hadde det seg at han 26. juli utenfor Lindesnes traff på et helt annet fartøy, en kaperfregatt som førte britisk flagg. Dette var ikke bare en krigslist, for i realiteten var det et britisk fartøy som var kjøpt av svenskene, og som nå var på vei til Sverige med en britisk kaptein (Sam Blackman). De to skipene hadde trolig seilt forbi hverandre om ikke den britiske kapteinen, som mente han med sine 28 kanoner var Løvendal Galley overlegen, hadde besluttet at han ville sikre seg dette lette byttet. Gjennom tre kveldstimer jaktet og beskjøt fartøyene hverandre før de avbrøt kampen og benyttet natten til å utbedre sine skader. Neste morgen angrep Løvendals Galley igjen, og det ble nye timer med kanonkamp og flere sårede og materielle skader. Mest skadet var kaperfregatten som hadde fått skutt ned sin stormast, men på Løvendals Galley var man nesten tomme krutt. Peter la seg da utenfor skuddhold, satte en jolle på vannet og lot seg ro nær nok fienden til at han med en ropert kunne meddele briten at de ville slippe unna denne gangen fordi han selv ikke hadde mer krutt, men at kapteinen var velkommen om bord på Løvendals Galley for et glass vin som takk for en god kamp.Svaret ble kun en motinvitasjon, men selv om begge lovet hverandre fritt leide, tok ingen av dem sjansen på å utfordre skjebnen. Med Peter tilbake på plass seilte i stedet Løvendals Galley opp på siden av fienden. Her stod kaptein Blackman klar på skansen med et glass vin som han hevet til skål for Peter før han kastet det over hodet til sitt mannskaps hurrarop. Peter var vel forberedt. Han hevet sitt glass, skålte, hev på samme måte glasset til sitt mannskaps hurrarop. Selv om mannskapet nok hadde stått i høy beredskap ved kanonene, seilte fartøyene fredelig fra hverandre med ønske om å hilse kjente i henholdsvis København og Gøteborg.

Selv om General Hausmann, som hans nærmeste sjef, var fornøyd med Peters opptreden, mente mektige, og sikkert også litt misunnelige mennesker i København, at det kunne rettes berettiget kritikk mot operasjonen. Dels fordi Peter hadde opptrådt utenfor sin ordre og sitt operasjonsområde, og dels fordi Løvendals Galley hadde syv døde, 21 sårede og betydelige skader på fartøyet. Det ble også brukt mot Peter at det fiendtlige fartøyet, selv om det hadde noen flere kanoner, ikke var et egentlig krigsfartøy, og at det heller ikke hadde et samtrent mannskap. I november vurderte en krigsrett i København hans handlemåte i selve kampen.Dermed kan vi være sikre på at dette ikke er en vandrehistorie. En dom ville være svært alvorlig for hans karriere, og trolig ville han blitt degradert. Under rettsaken førte Peter en ung løytnant som nettopp hadde sluppet ut av svensk fangenskap, som vitne. Vitnet kunne ikke si noe om selve kampen, men han kunne fortelle om svenskenes frykt for den dristige Peter. Av krigsrettens 14 medlemmer var det karakteristisk nok bare fire, ganske unge offiserer, som ville dømme Peter, mens de eldre offiserene hadde sansen for hans dristighet.

Etter å ha blitt frifunnet var Peter ikke snauere enn at han igjen henvendte seg direktetil kong Fredrik IV med et ønske om å bli forfremmet. Og 28. desember 1714, 14 dager etter frifinnelsen, fikk han opprykk til kaptein.

1715

Vita Ørn

Sjefsambisjoner

1715 skulle bli det første store året for Peter. Fra 10. januar deltok han først med Løvendals Galley i en liten eskadre på to linjeskip og tre andre fregatter under admiral Gabel for å passe på at svenskene ikke sendte forsterkninger mot Stralsund. Løvendals Galley gikk så langt nord som til Karlskrona, og Peter kunne berolige sin sjef med at en stor flåte av svenske transportskip lå i opplag. Tilbake i Københav sendte Peter et nytt brev til Kong Fredrik IV. Denne gangen ba han om å få kommandoen over en større fregatt, og om å bli sjef for Norges sjøforsvar. Han var ikke snauere enn at han lovet å «renske Skagerrak for svenske skip» hvis han bare fikk fem fregatter til sin disposisjon. Admiralitetet, ssom ikke var så begeistret for kongens egenrådighet i personalsaker, ga søknaden en syrlig kommentar om at Peter kanskje allerede hadde rykket raskere opp i grad enn hans bedrifter skulle tilsi. De neste månedene kom han til Norge, men kun for fortsatt oppsyns- og konvoitjeneste med Løvendals Galley.

Vita Ørn

Da admiral Gabel i april ble sendt mot området Stralsund, ønsket han at Peter skulle slutte seg til styrken. Han lot derfor fregatten Vindhunden seile til Norge for å avløse Løvendals Galley, og han ga Peter ordre om å slutte seg til hans eskadre. Gabels mål var Wachtmeisters eskadre, og fordi han hadde flere skip, fryktet han først og fremst at svenskene skulle unnslippe. Fra Bornholm hadde han søkt farvannet vestover, og da Peter sluttet seg til eskadren, var den i ferd med å lukke fellen for Wachtmeisters styrke. Den 24. april fant slaget sted utenfor Kolberger Hede. Gabel hadde fordelen ved å ha vinden i ryggen, og ved 4-tiden åpnet svenskene ild. Svenskene kjempet tappert, men etter hvert ble den danske overlegenheten i skyts avgjørende. Da mørket falt på, lot Gabel sine skip ankre opp mellom Femern og øya Langeland sikre på at de medtatte svenske skipene ikke kunne flykte gjennom Storebælt. Med 350 døde eller sårede og synkende moral innså Wachtmeister at de umulig kunne få reparert de medtatte skipene, og at videre kamp ville være nytteløst. Det var uansett viktig at danskene ikke fikk overtatt skipene, og for å unngå dette, ba han skipssjefene seile sine skip på grunn ve Bülk, nord for innløpet til Kiel, og ødelegge eller sette fyr på dem.

Fordi fregatten Vita Ørn bare var lettere skadet og en god seiler, Fikk skipssjef Printz ordre om å prøve å flykte nordover gjennom Storebælt. Her ble skipet i grålysningen oppdaget av Løvendals Galley. Sammen med fregatten Raa tok Peter opp jakten. Etter en drøy times jakt mente Printz at de ikke ville slippe unna, så også han styrte sydover mot Kiel for å sette Vita Ørn på grunn og ødelegge skipet. Følgelig oppdaget Peter at fienden hadde oppgitt kampen og var i ferd med å ødelegge sine skip. Han varslet dette med seks kanonskudd, før han selv gikk inn og ankret Løvendals Galley tett på det svenske flaggskipet Prinsessan Hedvig Sophia.  Da Wachtmeister så Løvendals Galley nærme seg, og før ødeleggelsene var kommet veldig langt, heiste han et hvitt flagg som tegn på forhandlinger. Peter svarte på samme måte,, og begge de danske fregattene sendte en sjalupp for å forhandle. Peters parlamentær, løutnant Ferry, hadde fått i oppdrag av Peter å true Wachtmeister med at det ikke ble vist noen nåde dersom de fortsatte ødeleggelsene. Stilt overfor denne trussel ga Wachtmeister ordre om at ødeleggelsene skulle opphøre. I forargelse kastet han sin egen kårde på sjøen før han fulgte med sjaluppen over til Løvendals Galley. Da Wachtmeister etter noen timer overga seg til admiral Gabel, viste Gabel sin motstander den største høflighet. Et tegn på slik respekt var å la fienden beholde sin korde, og siden Wachtmeister ikke hadde noen kårde, forærte Gabel ham like godt sin egen kårde av sølv. I tillegg til Vita Ørnklarte danskene å redde alle de svenske skipene untatt Prinsessan Hedvig Sophia, hvilket ble viktig for styrkeforholdet til sjøs. Dermed var det stor jubel da de noen dager senere returnerte til København med både svenske skip og krigsfanger. Kongen selv kom om bord, og for å gjøre ekstra stas på skipssjefene, hadde han til disse preget en egen gullmedalje. Peter, som mente hans innsats ikke var tilstrekkelig fremhevet av Gabel, skrev sent i mai til kongen og sa at han ønsket seg tilbake til Norge for å jage svenske kapere. Som fartøy ønsket han naturlig nok å benytte den nå reparerte svenske fregatten som ble omdøpt til Hvide Ørn. Peter fikk som ønsket overta Hvide Ørn da den i juni var ferdig reparert. Men i første omgang ble det bare en kort tur til Norge for å skaffe mannskaper. Den 10. juli fikk han ordre om igjen å seile mot Østersjøen og slutte seg til de danske styrker ved Rügen.

Kamp mot Ősel

Peter fikk her som vanlig oppgaven med å innhente etterretning om fienden. Disse etterretningene fortalte Raben at de danske styrker var i overvekt. Den 8. august angrep han derfor den svenske styrken utenfor Jasmund. Men linjeskipene er solide farkoster, og muligens gikk de ikke helt tett på hverandre. Etter seks timers kanonering var fortsatt ingen av skipene senket, men begge parter hadde over hundre døde og 3-400 sårede. Fordi admiral Sparre valgte å trekke sin styrke tilbake til Karlskrona for reparasjoner, var det danskene som var kommet best ut av trefningen. Hvide Ørn, som hadde deltatt i slaget, kom natten etter over det svenske linjeskipet Ösel på vei mot Sverige. Selv om linjeskipet var skadet , var det en overlegen motstander. Peter ga seg først ut for å være en svensk fregatt, og dernest angrep han Ösel aktenfra, der fartøyet var svakest beskyttet. Men da han i mørket ville ha mannskapet til å entre det store linjeskipet, nektet de å følge ordre. Noen dager senere i København sendte mannskapet inn en klage på sin dumdristige sjef og de ba seg løst fra sine poster.

Kamp mot Őland

Mens hovedflåten måtte reparere sine skader, ble Peter straks sendt tilbake for å patruljere mellom Rügen og Bornholm. Det ble noen rolige uker. Peter var stadig i selskapeligheter med en britisk-hollandsk styrke som prøvde å overtale Karl XII til en fredsavtale, inntil den envise svenske kongen avviste dette midt i september. Samtidig ryktes det at svenskene igjen ville sende en stor flåte fra Karlskrona mot Stralsund, og det ble selvsagt Peters jobb å sjekke dette. For sikkerhets skyld hadde admiralen nedlagt forbud mot at Peter skulle involvere seg i kamp mot en sterkere fiende.

Den 1. oktober kunne Peter likevel ikke motstå fristelsen å ta kampen opp mot fregatten Phønix og linjeskipet Őland., som var på vei tilbake til Karlskrona. Også dette var en kamp med svært dårlige odds, men da sjefen på Phønix, kaptein Lagerbielke, ble klar over hvem han ble utfordret av, ble han handlingslammet. Ikke bare unlot han å forsvare eget fartøy, som fikk flere bredsider, han kom heller ikke Őland til unnsetning da det ble angrepet. Da mørket falt på, opphørte kampen. Det viste seg senere at Őland hadde 36 døde mens Peters tap var seks mann. Da han noe senere var tilbke i København for å rapportere og reparere Hvide Ørn, var det flere som var kritiske til at han igjen hadde forlatt sin posisjon og risikert en kamp mot en sterkere fiende. Nå hadde Admiralitetet altså to saker på han, og hans karriere sto på spill. Hvorfor det ikke ble noen ny krigsrettsak, er litt uklart. Trolig hadde han støtte av både Gyldenløve og Sehested, men vel så viktig var det nok at folk for alvor begynte å bli klar over hans bedrifter.

Adlingen

Den 23. november fikik han dermed igjen seile mot Stralsund og være med på de siste kampene. Kanskje var det heldig for Karl XII at Peter 20. desember hadde seilt en kort tur til København. Da han returnerte, for anledningen med fregatten Raa, hadde svenskekongen allerede sluppet unna. Peter fikk æren av å følge selve kong Fredrik IV tilbake til København, der de ankom 6. januar. Det var trolig et hell for Peter. I ukene som fulgte var han stadig på slottet, og 24. februar 1716 opphøyde kongen Peter i adelsstanden, med navnet Tordenskiold. Fortsatt var han bare kaptein.

1716/1

Dynekilen

Støtte til Hæren

I København fikk ikke Peter nyte sin adelsstand særlig lenge. Allerede 24. februar fikk han ordre om å klargjøre Hvide Ørn. Sent i mars ble han først med denne sendt til Holmestrand med en del høyere offiserer. De skulle gi råd til den norske hæren og gi kongen rapporter om situasjonen. Samtidig hadde admiral Gabel fått i oppdrag å utruste en større eskadre som skulle seile nordover for å hjelpe nordmennene, blant annet med en landstyrke på 4000 mann. En uke senere, 23. april, bistod eskadren den landsatte hærstyrken og norske styrker under et vellykket, men blodig, angrep mot svenske styrker ved Moss. Peter, som etter returen fra Holmestrand hadde vært noen få dager i København, sluttet seg til Gabels eskadre ved Larkollen 29. april. Nå var man kjent med at en stor svensk styrke med forsyningsskip, godt beskyttet av 11 galeier, noen skjærbåter og den sterkt bestykkede stykkprammen Stenbocken var sendt fra Gøteborg med viktige forsyninger, artilleri og ammunisjon til de svenske styrkene i Norge (Da de ble sendt, var de planlagt for angrep på Kristiania). Styrken ble ledet av schoutbynacht Strømstjerna. Mellom 1-3 mai, da den svenske styrken lå inne bak kosterøyene mot Strømstad, deltok Hvide Ørn i en styrke som gjorde flere forsøk på å angripe den med sine linjeskip og fregatter. Det viste seg at i dette trang farvann hadde svenskenes flere gruntgående galeier en så stor fordel mot de større skipene at angrepet mått oppgis. Mens Gabels styrke ble liggende for å vokte på den svenske forsyningsflåten, som man fryktet ville bli forsterket, førte Peters frie stilling og offensive holdning til at han på flere måter kunne påvirke den videre utviklingen, blant annet med overføring av norske styrker til Larkollen.

Den 8. juni var igjen i København etter å ha beskyttet en større konvoi med handelsskip fra Stavern. Her fikk han anledning til å fremlegge sitt (og Gabels) syn på hvordan han mente at flåtestyrkene kunne bidra mer offensivt mot svenskene enn kun med en blokade av Gøteborg. Dels fremhevet han at Flåten kunne overføre forsyninger og forsterkninger til den norske hæren. Gjennom å bruke deler av de mer gruntgående, men sterkt bestykkede fartøyene, som nå hadde returnert fra Stalsrud, fremhevet at de også kunne angripe svenskene i trange farvann. Peters forslag vant gehør, og 18. juni fikk han selv i oppdrag å lede en forsterkningsstyrke med skyteskipene Hjelperen og Arch Noa, de tre galeiene Printz Christian, Lovise og Charlotte Amalie, fregatten Vindhunden samt en del proviantskip. Skyteskipene og galeiene skulle han legge igjen utenfor Dynekilen, mens han med fregattene og proviantskipene skulle slutte seg til Gabels hovedstyrke ved Larkollen. Avreisen ble forsinket av at proviantskipene ikke var klare, men andre juli fikk han ordre om å starte uten disse.

Peter griper muligheten

På veien kom de over en svensk hukkert og en skjærbåt som hadde tatt et dansk handelsskip som prise. Fartøyene flyktet inn mot land på svensk side, og mannskapene stakk av. Hukkerten sendte Peter tilbake til København., men den svenske skjærbåten (og en svensk kjentmann) tok han med seg nordover. Denne hendelsen og kraftig motvind gjorde at styrken først om kvelden 7. juli var mellom Koster og Grisebåene, rett syd for Dynekilen. Fordi vinden også døde ut, lot han styrken ankre for natten. Litt senere på kvelden fikk han kontakt med et av Gabels små forpost fartøyer, og først nå fikk han høre at den svenske transportflåten lå inne i Dynekilen. Litt senere fikk han bekreftet dette av svenske fiskere, som også opplyste at de fleste svenske offiserene denne natten ville være i land for å feire et bryllup. Da det rundt midnatt også kom en liten sørlig bris, kunne han ikke la den gode muligheten til et overraskende angrep gå fra seg.

Kampen

Kl 01.30 natt til 8. juli lettet eskadren anker og rundt kl 06.00 var de utenfor innløpet til Dynekilen. Fordi innløpet var både langt og smalt og fylt av en god del klipper og skjær, anså svenskene det som en sikker havn. Selv om de hadde ligget der i 5-6 uker, hadde de ikke tatt seg bryet med å anlegge batterier på begge landsidene, men de hadde seks 12-punds kanoner på en liten holme langt inne i kilen. For å gjøre seg kjent med de svenske stillingene, gikk Peter over i galeien Printz Christian, og sammen med den erobrede svenske skjærbåten beveget de seg mot selve innløpet. Peter kunne uhindret rekognosere det han ønsket, og han var blant annet i land på en klippe. I 7-tiden var han tilbake til sin egen styrke der han valgte å gå om bord i Hjelperen mens han ledet styrken innover kilen. Vinden hadde løyet noe, og kl 07.30 åpnet svenskene ild fra batteriet på holmen og fra fartøyene. Peter valgte å ikke besvare ilden før de rundt kl 08.00 kom til en bredere del av kilen, der Hjelperen, Arch Noa og Hvide Ørn kunne legge seg i en slagorden og besvare ilden. I de kommende tre timer opprettholdt begge parter beskytningen før svenskene begynte å komme på defensiven. Peter valgte da å la Hvide Ørn gå forgi skyteskipene og nærmere svenskene, mens han lot galeiene, skjult av kruttrøyken, slepe hjelperen og Arch Noa helt inn i havnen.

For å uskadeliggjøre det plagsomme batteriet på holmen, fikk klt Tønder, med to galeier, ordre om å prøve å landsette soldater som kunne sikre seg batteriet, og dette lyktes. Det var likevel skyteskipene som gjorde utslaget. Galeienes oppgave var først og fremst å buksere disse i gode posisjoner. De svenske galeien lå uheldig plassert på sørsiden av havnen med baugen ut. Stenbocken lå lengst mot nord, og ille medtattsøkte skipet tilflukt bak et skjær nær land. Mange svensker flyktet, også Strøstjerna, men han rakk å gi sine folk ordre om å sette fyr på skipene. Dette ville Peter for all del forhindre, og han selv og flere av hans sjefer gjorde en heltemodig innsats or å stoppe branner og kutte nrennende lunter før de nådde å antenne kruttmagasinene. Det viktigste byttet ville utvilsomt være Stenbocken som også ble besvart med geværild fra land. Etter en rådslagning tilbød klt Grib seg å prøve å ta seg frem til fartøyet med en sjalupp, medbringende en trosse for å slepe fartøyet ut. Sjaluppen led betydelig tap, men det lyktes Grib å ta seg om bord i fartøyet. Han fikk tvunget den eneste gjenværende offiseren til å fortelle hvor det var satt fyr ppå fartøyet, slik at han fikk slukket denne. På dette tidspunktet kom også Gabel til slagstedet etter å ha blitt rodd dit av en av sine mindre båter. Han kunne bare konstatere at Peter hadde det hele under kontroll.

Kl 18.00 begynte danskene å trekke seg tilbake. Med seg hadde de 14 av de svenske fartøyene, hvorav tre var fylt med krutt og ammunisjon. Under utseilingen ble de beskutt fra begge sider av svenske infanterister, uten for store konsekvenser. Selv om det var en stor seier, hadde danskene også 19 døde og 57 sårede. Verst gikk det ut over Hjelperen med seks døde og 20 sårede. De svenske tapene er usikre, men det ble tatt et tyvetalls svenske krigsfanger, hvorav bare en var offiser.

Kommandør

Etter slaget ble både Hjelperen og Hvide Ørn sendt til København for reparasjon. Den 15. juli kunne Peter stolt avlevere sin rapport til Fredrik IV. Allerede tre dager senere belønnet kongen han med gradsopprykk, ikke til kommandørkaptein som ville vært neste steg, men direkte til kommandør. Kongen skjenket han også en spesiell gullmedalje som før var utdelt til skipssjefer ved store seiere. Han ble nå i enda større grad folkets helt, og det ble skrevet flere hyldningsdikt om den store seieren ved Dynekilen.

 

 

 

1716/2 - 1717/1

Opptur og nedtur

Transport - organisator

Grunnet det store behovet for transportfartøy til det planlagte angrepet mot Sverige fikk Peter heller ikke denne gang hvile særlig lenge på sine laurbær. Hans neste og første ordre som kommandør ble å ta seg til Norge med fregatten Lossen for å bringe flest mulig transportfartøy tilbake til Danmark. Til tross for mye lokal motvilje fikk Peter innen den 20. august samlet et 60-talls fartøyer. Eskorten bestod av ett linjeskip, to fregatter og to galeier. På grunn av sterk vind måtte konvoien snu, men Peter gikk selv videre med de to galeiene. Ved Marstrand reddet han først seks hollandske handelsskip fra en svensk kaperfregatt, som tok til flukten. Noe senere kom de to galeiene bort fra hverandre, og Peter på galeien Ulysses måtte søke nødhavn ved Varberg på svensk side. Her kom han igjen over et svensk krigsskip, en hukkert, med en prise. Prisen ble satt fyr på, men Peter sikret seg hukkerten som han ankom København med 27. august. I første halvdel av september var han med på å organisere den storstilte overføringen av russiske styrker til sjælland, som en del av den dansk-russiske angrepsplanen som det ikke ble noe av.

Norsk sjøforsvarssjef

Peters innsats sommeren og høsten 1716, også når det gjaldt organisering , bidro til at han 14. november ble utnevnt til sjef for det danske sjøforsvaret av Norge. Det hjalp sikkert godt at han i tiden forut for utnevnelsen hadde fått anledning til å omgås Fredrik IV og omponert kongen med stadig nyheter om hva svenskene nå pønsket på. Styrken han nå ble sjef for, besto av de tre linjeskipene Laaland, Fyn og Sødermanland, de fire fregattene Hvide Ørn, Søe-Ridderen, Raa og Lossen. Peter valgte prektige Laaland som sitt komandofartøy. Styrken bestod også av et 40-talls mindre fartøyere, hvorav en del galeier og skjærbåter hadde fast base i Fredrikstad. Som sjøforsvarssjef var han ikke underlagt kommanderende general Wedel, men han skulle konsultere han i viktige saker. Som sjef gjorde han brått slutt på den litt tilbakelente holdning den norske sjøstyrken hadde vent seg til, men han opplevde også en del praktiske problemer med mangel på folk, penger , proviant og utrustning. Mye av problemene skyldtes at han var prisgitt velviljen fra general Wedel, som ikke hadde for mye til overs for den selvsikre sjøhelten.

Da det ikke ble noe av  det planlagte dansk-russiske angrepet med hærstyrker, måtte Peters styrker først gjennomføre en del hjemtransporter av norske tropper som hadde ligget i beredskap i København. Ellers ble det nå enda viktigere å benytte overlegenheten på sjøen til å utøve en mest mulig effektiv blokade, og å hindre svenske kapere å herje og kanskje aller helst gjøre noen anslag mot Sverige fra sjøsiden (selv om man ennå ikke var klar over Karl XIIs planlagte styrkeoppbygging for et nytt angrep mot Norge). I tillegg ble nå også handelsskip insisert fordi man mente at blant annet Holland bidro med transport av soldater og forsyninger til Sverige.

Vosbein

Peter ønsket som vanlig å opptre offensivt og selv være med i fremste linje. Så snart isen hadde gått i april 1717, var han ute med en liten eskadre. Det var likevel lovlig sent, for svenske kapere hadde allerede begynt å kapre danske handelsskip. Eskadren kom over et svensk linjeskip og en fregatt som satte kursen mot Gøteborg og søkte beskyttelse fra festningen Ny-Älvsborg. Peter ga ordre om at de raske fregattene Hvide Ørn og Søe-Ridderen skulle ta opp jakten, med sistnevnte i front. Fordi Søe-Ridderen manglet los (som var avgitt til Peters flaggskip), valgte kaptein Vosbein på Søe-Ridderen å stoppe opp og vente på Hvide Ørn, og dermed kom svenskene seg i sikkerhet. Da Peter kom etter og oppdaget dette, ble han rasende, skjøt et skudd etter sine egne fregatter, og han ga på en ufin måte Vosbein skylden for at svenskene slapp unna.

Mislykket angrep på Gøteborg

En måned seinere hadde Peter samlet styrken ved Fredrikstad for et angrep mot Gøteborg og de mange handelsskipene som lå inne i havnen. Her inne ved Nye Varvet visste Peter at det lå 5-6 linjeskip side om side, og for at de ikke skulle komme seg i possisjon for å skyte bredsider, var overraskelsen av stor betydning. Peters plan var å komme nær nok til å få satt linjeskipene i brann. Peters styrke bestod av linjeskipene Laaland og Fyen, skyteskipene Hjelperen og Arch Noa, 11 galeier, 8 skjærbåter og noen mindre fartøy. For å skjule sine hensikte, gikk styrken fra Fredrikstad til Fredrikshavn (den gang Fladstrand). Fra Fredrikshavn skulle de gå 11. mai slik at de kunne angripe Gøteborg natten til 12. mai. Fordi Arch Noa var så saktegående, hadde Peter gitt Søe-Ridderen ordre om å slepe denne over til Gøteborg. Denne direkte ordren unnlot Vosbein å etterkomme. Han forlot tvert imot havnen før avganf for angivelig å drive kaperjakt på egenhånd. Det førte til at Arch Noa ikke var på plass utenfor Gøteborg da angrepet skulle iverksettes. Uten støtte fra det viktige skyteskipet innså Peter at angrepet ville være dumdristig, så han valgte å utsette det til neste natt. Styrken ble dermed oppdaget og varslet, og svenskene kunne forsterke sitt landforsvar og flytte sine linjeskip til en bedre posisjon. Dermed ble styrken beskutt både fra festningen Ny-Älvsborg og fra linjeskipene. Peter hadde håpet hadde håpet å komme nær nok til å sette linjeskipene i brann, men etter fem timers kamp og mer enn 50 døde måtte han innse at angrepet ikke kunne lykkes, og han ga ordre om tilbaketrekning. Han trakk dog ikke styrken lengre ut enn at den fortsatt opprettholdt blokaden av Gøteborg og senere tok flere priser. Dette var uansett Peters første egentlig nederlag. En del av hans motstandere i København frydet seg over dette. Det ble også satt spørsmålstegn ved om planen var tilstrekkelig koordinert med kommanderende general Wedel. I tillegg opplevde han at Vosbein, som allere3de før ordrenektelsen i Fredrikshavn hadde innsendt klage på sin sjef, fikk betydelig sympati for sin handlemåte.

 

1717/2

Strømstad - sår på kropp og sjel

Nederlaget ved Strømstad juli 1717

I slutten av mai 1717 måtte blokaden av av Gøteborg oppheves fordi Peter fikk i oppdrag å overføre tre norske regimentertil København. Bakgrunnen var at Fredrik IV ikke følte seg trygg på hva russerne pønsket på. I juli ble Peters norske flåtestyrke forsterket med enda et linjeskip, og selv om Admiralitetet i København hadde bedt han opptre mer forsiktig, begynte han å planlegge et angrep mot Strømstad. Her var han forutseende, for det var ikke allment kjent hvor viktig oppsamlingssted dette var for Karl XII forberedelser til et nytt angrep på Norge.

Men Strømstad var vanskelig å angripe fra sjøsiden. Byen lå beskyttet bak flere bestykkede øyer, der Laholmen var den klart viktigste med 14 store kanoner og en uvanlig stor morter på hele 200 pund. Som ved Dynekilen, ville Peter benytte seg av skyteskip og galeier sammen med en del av de store fartøyene. Planen var å først angripe Laholmen for å kutte broforbindelsen til Strømstad. Styrken bestod av tre linjeskip (Laaland, Fyen og Gøteborg), de to skyteskipene (Arch Noa og Hjelperen) og ni galeier. De gikk fra Fredrikstad 14. juli, Men på grund av motvind, gikk det svært sakte med skyteskipene, og dermed mistet de igjen overraskelsesmomentet. Først den 18. juli kom Arch Noa med fire galeier, mens Hjelperen og dens fem galeier ennå ikke var ankommety. Peter valgte å samle sjefene til et krigsråd. Fortsatt mente han at mulighetene var gode, at det hastet, og at svenskene bare ville bli sterkere med tiden. Sjefene støttet Peter som dermed iverksatte angrepet natt til 19. juli. Klpkken 01.00 var Arch Noa på plass og startet beskytningen, mens linjeskipen brukte lengre tid på å varpe seg på plass. Hele tiden ble de beskutt, og fordi de selv hadde stevnen mot fienden, kunne de ikke skyte tilbake. Klokke 04.30 var Arch Noa så skadet at den måtte trekke seg ut, og sjefen, den tapre kapteinløytnant Grib, hadde mistet en arm. Men da var omsider linjeskipene i skuddposisjon, og dermed styrket dansken sin stilling. Det gikk hardt ut over batteribesetningen på Laholmen, men nye mannskaper fra land ble truet til å overta de falnes plasser. På et tidspunkt fikk festningens kruttmagasin en treffer og gikk i luften, og plutselig ble det ikke skutt lenger fra festningen. Peter ville benytte anledninge til å sette folk i land på Laholmen. Han gikk selv om bord i galeien Sophia, men fordi to av galeiene grunnstøtte, fikk han bare med seg galeien Prins Carl. På stranden ble de hardt beskutt av svenske grenaderer som plutselig dukket frem etter å ha ligget skjult i festningen. Sjefen for Prins Carl ble drept, men Peter ble også truffet, både i skulder og lår. Han ble brakt tilbake i sikkerhet, og gjennom heltemodig innsats av enkeltpersoner ble de to galeiene også berget. Men uten sin optimistiske leder beordret fungerende sjef tilbaketrekning kl. 07.30. Dette var for øvrig Casper Wessel, Peters yngre bror. Resultatert var 96 døde og 246 sårede på dansk side. De svenske tapene er senere anslått til 19 døde og 173 sårede. Dette var langt mindre enn hva Peter anga i sin rapport, men slikt var ganske vanlig.

Frabeordring

Peters suksess hadde gitt han mange uvenner, og reaksjonene på hans nederlag lot ikke vente på seg. Man holdt mot ham at han hadde tapt for en svakere fiende. Forfatteren Dan Andersen mener at han nok burde ha valgt å styre det hele fra Laaland framfor selv å gå i spissen, men det var neppe den viktigste kritikken i samtiden. Allerede 10 dager senere ble han frabeordret sin sjefsstilling for sjøforsvaret av Norge. Den samme Andersen peker på at dette ikke nødvendigvis ikke var en reaksjon på nederlaget, men at kong Fredrik ønsket seg en marinesjef som bedre kunne samarbeide med kommanderende general Wedel nå som det kunne se ut som om Karl XII planla et nytt angrep mot Norge.

Til et stykke ut i august ledet Peter selv den fortsatte blokaden av Strømstad. I slutten av måneden måtte han til Kristiania for å overlevere kommandoen til sin etterfølger kommandør Rosenpalm, som ankom med en del forsterkninger til eskadren. Likevel tok det ikke lang tid før Rosenpalm opphevet den viktige blokaden av Strømstad. Peter, som fortsatt var sjef på Laaland, fikk ikke lenger krysse fritt på jakt etter svensker slik han ville, men fikk ordre om å legge seg på vakt ved Magø ved Hvaler litt nord for Strømstad. Her klarte han likevel å ta en rekke transportfartøy på vei til eller fra Strømstad som priser.

En våt hjemtur

Peter er irritert, både over at de ikke har en effektiv blokade mot Strømstad, og over sitt eget oppdrag. Den 10. oktober skriver han derfor til kongen og ber om avløsning. Avløsningen kommer først 7. november ved at kaptein Rostgaard kommer ned til Magø med hans gamle fregatt Løvendals Galley. Peter får tilbud om å bruke skipet på hjemturen til København, men for ikke å svekke den norske eskadren, bruker han det bare til Kristiania.

Etter å ha samlet sine ikke-ubetydelige eiendeler reiser han heller med en liten hukkert han selv har erobret. Med seg på hukkerten har han kun et sammenrasket og ganske sivil-preget mannskap, og han har også med seg sin tamme bjørn. De legger ut fra Larvik 7. desember. Nord for Varberg støter de på en svensk kaperfregatt med 16 kanoner. Svensken vil primært entre – og sikre seg hukkerten mest mulig intakt, men i flere timer makter Peter å unngå nærkontakt. Da han til slutt får skutt kapteinen, mister resten av svenskene lysten på videre kamp. Men mer problemer venter. Nord for Helsingborg går hukkerten på grunn. Peter tar med seg to pengeskrin, noen eiendeler og tre mann over i en skadet lettbåt. Kommandoen over hukkerten overlater han til sin hovmester Hartz. Etter mye øsing får han lettbåten i sikkerhet ved Helsingør. Her får han ikke den hjelpen han ønsker seg for å berge hukkerten. Den blir dermed tatt av svenskene. Det blir også resten av mannskapet og hans tamme bjørn, som senere blir spist av svenskene. En stund tror svenskene at hovmesteren er selveste Tordenskiold. Det er først da han blir fremstilt for svenskekongen, at misforståelsen blir oppklart. Kongen lover han friheten, og han lover også å frigi Peters eiendeler. Det er et løft Karl XII aldri rekker å oppfylle.

1718

Karl XIIs død - en ny opptur

                                                                                                                                                                                                              

Ny krigsrett

Nederlaget ved Strømstad og den lite ærerike returen til København gjorde at de som var kritiske til Peter, eller bare misunnelige, ble mindre redde for å tilkjennegi dette. Peter opplevde at selv kong Fredrik, trolig på virket av dette snakket, kritiserte angrepet på Strømstad som lite fornuftig. Peter ba da om at hans beslutning og disposisjoner ble underlagt en rettslig vurdering. Kongen ville først ikke etterkomme dette, muligens som en misforstått tjeneste til Peter, fordi han ikke ønsket han dømt. Etter brev og mer påtrykk fra Peter ga kongen 15. mars etter, og Admiralitetet undersøkte saken. Den 13. april 1718 avga det sin kkjennelse. Admiralitetet frikjente da Peter for hans handlemåte så ettertrykkeligat det uttrykte «at han snarere skulle vært stilt for krigsrett om han ikke hadde angrepet Strømstad».

På Ebenezer i Østersjøen

Peter ble på denne tid tildelt et nytt linjeskip, Ebenezer. Det var ett av flere skip som var planlagt å delta i årets eskadre til Østersjøen under admiral Raben. Hensikten var å holde kontroll på den svenske flåten i Karlskrona, og ellers skremme vekk så mange svenske kaperfartøy som mulig. I tillegg til Rabens styrke opererte det også en britisk styrke i området. Den skulle sikre britenes interesser i forhold til Russlands økende makt i Østersjøen, og passe på at Russland og Sverige ikke slo seg sammen. I så måte hadde de felles interesser med de danske skipene, og selv om de ikke formelt var allierte hadde de mye samarbeid og sosial omgang.

Britenes bekymring var ikke helt uten grunn. Karl XII hadde nok noen tanker om en avtale eller forståelse med tsar Peter om å oppgi Finland mot å slippe innblanding i forhold til et angrep på Norge. Han valgte å la flåten ligge trygt i havn inntil et avgjørende angrep mot Norge, med eller uten tsarens støtte. Derfor forløp halvåret i Østersjøen uten den store dramatikken. For Peter var det en ny, og sikkert litt frustrerende opplevelse å «bare» være skipssjef, og det på et linjeskip. Han fikk dermed ikke fregattsjefens frie rolle til å streife omkring og havne i spennende situasjoner med fienden. Den mest uvirksomme perioden i Peters Karriere sluttet da fartøyene ble sendt hjem og gikk i opplag ved Holmen sist i oktober.

Man skulle kanskje tro at Peter nå ville ønske å gjenoppta kampen mot den svenske opprustningen på bohuslenkysten. At så ikke var tilfelle, kan jo skyldes bitterheten over den manglende anerkjennelsen av hans kamp ved Strømstad, og ikke minst hans hensikt med dette angrepet. Men at han fortsatt var full av virketrang, er det ikke tvil om. For å holdde kontroll på den svenske flåten og for å avskrekke kaperfartøy, som ellers hadde fritt spillerom i eskadrens vinterpause, foreslo Peter å opprette en liten vinterstyrke med base på Christiansø (øst for Bornholm). Kongen aksepterte hans forslag, og selv om styrken ikke ville bli fult så stor som han hadde foreslått, fikk han tidlig i november i oppdrag å etablere en slik styrke. Han skulle selv overta sitt gamle linje skip Laaland, og han skulle få med seg to fregatter og et mindre fartøy.

Likevel til Norge – med Laaland

Men før han rakk å påbegynne sitt oppdrag, hadde man i København fått vite at Karl XII hadde Angrepet Norge. Man visste ikke hvor sikre opplysningene var, eller hvor stor angrepsstyrken var. Kongen ville da heller bruke Peter på det han allerede visste han var en mester i;  å innhente opplysninger om fienden. Peter dro rett over Øresund til Helsingborg, og to dager senere kom han tilbake med to svensker som både visste og ville fortelle. Det ga grunn til stor bekymring for at den norske hærstyrken ville være for liten til å stoppe angriperne. Det norske sjøforsvaret var allerede styrket, men det kunne lite gjøre mot de etterforsyninger svenskene nå kunne få landeveien. Kongen ville snarest mulig sende fire bataljoner til Norge som forsterkning, og han ville at Peter skulle stå for transporten. I tillegg til Laaland og de to fregattene fikk han 10 transportskip til rådighet. Først tok klargjøringen noe tid, og dernest var været svært ugunstig. Først 6. desember kunne transporten påbegynnes. Den skulle også innom Fredriksvern for å ta med soldater derfra, og på vei dit inn gikk Laaland på grunn. Dermed var det først 12. desember de kom inn til Fredriksvern, og først 17. desember ble forsterkningene landsatt ved Fredrikstad, hvoretter skipene fikk ordre om samling ved Stavern før returen.

Info – kappløp

Peter er dagen etter selv i land i Moss, der han får høre rykter om Karl XIIs død. Han innser straks hvor viktig denne informasjonen er for kong Fredrik. Han vil svært gjerne være den første som forteller han det, og han skal uansett returnere etter endt oppdrag. Men informasjonen må være sikker. Mens han rir landeveien mot Kristiania for å få ryktet bekreftet, gir han sin nestkommanderende (Budde) ordre om å gjøre Laaland klar for en hurtig retur til København. I Kristiania får han ryktet bekreftet av stattholderen. Han får det også bekreftet av to svenske krigsfanger. Den 24. desember seiler Laaland for fulle seil mot København. Den 26. desember kl. 10 om kveldenankommer de København, og Peter kan som den aller første overbringe den gode nyheten til sin konge. Ikke kan han bare melde om Karl XIIs død, men også at den har ført til at svenskene har oppgitt sin beleiring av Fredriksten og trukket seg tilbake over grensen.

En vandrehistorie, som i hvert fall ville være i Peters ånd, vil ha det til at da kongen spurte om det var sikkert at svenskekongen var død, svarte Peter; «like sikkert som at du skal utnevne meg til schoutbynacht». Det er uansett et faktum at Peter fire dager senere, i en alder av 27 år, ble utnevnt til schoutbynacht, den laveste admiralsgraden. Det fantes også en offisiell budbringer, en oberst som hadde tatt landeveien til København. Han hadde sikkert skyndet seg det han var god for, men da han ankom, var det altså ikke lenger noen nyhet, og han fikk da heller ikke noen påskjønnelse.

Overskrift 3

1719/1

Marstrand - en stor seier til liten nytte

Blokade av Gøteborg

I København feiret man den svenske tilbaketrekningen, men man undret samtidig på hva som ville bli svenskenes neste trekk. I første omgang ble Peter verken involvert i planer om angrep eller beleiring av Gøteborg. Det ble blåst liv i den gamle planen om en styrke ved Christiansø/Bornholm, og allerede 27. januar ble Peter utnevnt til å lede en slik styrke som nå skulle bestå av seks linjeskip og fire fregatter. På grunn av klargjøringstid og isproblemer kom eskadren først av sted 5. april. Eskadren ble naturlig nok fulgt fra land, og mange undret seg da den styrte nordover Det skyldtes at Peter ved avreisen hadde fått en ny og hemmelig ordre om å gå mot Gøteborg og utøve en blokade av havnen, som første ledd av den store angrepsplanen.

Blokadeoppgaven var betydelig fordi det var to mulige veier inn til Gøteborg. I tillegg var Peter bekymret for at en svensk flåtestyrke (restene fra 1718) lå oppankret ved festningen i Marstrand, bare 30 km nord for Gøteborg. Han ba derfor om forsterkninger som han også fikk i flere omganger. I påvente av angrepet fra Norge han visste var under planlegging, forholdt han seg rolig til han å være.. Stadig fant han påskudd til å måtte snakke med Gøteborgs kommandant, og han benyttet tiden til å skaffe seg best mulig overblikk over de svenske stillingene. Basert på denne informasjonen formidlet han til kong Fredrik et svært godt råd som kongen dessverre ikke fulgte. Peter mente at man før det endelige angrepet mot Gøteborg burde ta kontroll over den store øya Hisingen, rett utenfor byen, fordi den var svakt beskyttet og godt utgangspunkt for videre angrep.

Noe av de forsterkningene Peter hadde bedt om, var gruntgående og godt bestykkede skip som kunne utfordre de svenske galeasene i trange farvann. Admiral Judichær, som var verftssjef på Holmen, visste nøyaktig hva Peter trengte. Han hadde fått byggetto flatbunnede flåtebatterier (Langemaren og Spydstangen) som blant annet hadde 150 punds mortere. Han hadde også fått bygget to nye skyteskip (Hjælperinden og Fredrikshald). Disse ble sendt som forsterkninger av Peters eskadre i juni.

Marstrand – Planen

Med forsterkningen følger det et brev fra Judichær der Peter får høre at kongens første plan er å angripe Marstrand. Han skriver, som sedvanlig, til kongen og tilbyr seg å bistå under angrepet. Etter at Peter tidlig i juli får etterretninger oom Marstrand som tilsier at festningen i stor grad er bemannet med sachsiske krigsfanger, og at moralen er lav, begynner han å tenke på at han likevel selv bør foreta et angrep. Forkledd som en svensk fisker ror han inn i byen og rekognoserer.

Marstrand består av flere øyer. PÅ hovedøya ligger selve byen og havnen, og hovedfestningen Karlsten ligger på noen høye klipper litt vest for byen. Øst og litt nord for hovedøya ligger Koøya, og sør for hovedøya ligger Kløverøya. Mellom disse øyene og hovedøya ligger de to mulige innseilingsledene til havnen. De er godt dekket av festningen, og nærmere havnen er de i tillegg sperret med noen bommer. I tillegg til Karlsten finnes det batterier på øyene som også beskytter innseilingene.

Peter holder et krigsråd der han fremlegger sin plan og sikrer seg støtten fra sine skipssjefer. I alt disponerer han nå rundt 20 ulike krigsskip med til sammen 528 kanoner. For å opprettholde blokaden av Gøteborg, lar han en del av skipene ligge igjen for å dekke innløpen til byen.

Marstrand – Angrepet

Peters plan er i første omgang å la skyteskipene beskyte festningen Han setter 600 mann i land øst på Koøya den 21.juli Disse landsetter en del mortere og haubitzere, som de sleper over til vestsiden av øya. Her settes de opp som to batterier med godt skuddfelt mot batteriet som beskytter det søndre innløpet. Svenskene angriper også med soldater, men disse slås tilbake. Først om morgenen 23. juli er alt på plass, og bombarderingen starter for alvor fra batteriene og alle skipene.

Selv om svenskene på langt nær er slått, sender Peter, allerede etter noen timer, i land en parlamentær (klt Ployart). Han har med et tilbud til festningskommandanten, oberst Danckwart, og til eskadresjefen, schoutbynacht Sjøblad, om at bombarderingen vil opphøre dersom svenskene vil utlevere tre av linjeskipene og tre av skyteskipene. Dette tilbudet avslås, noe trolig Peter også har regnet med, for han benyttet tiden som går med til forhandlinger, til å la sine egne skip nærme segbyen. Neste morgen fortsetter beskyningen. Peter prioriterer førstbatteriet i det nordre innløpet, og da han nærmer seg dette med 200 mann i åtte sjalupper og en galei, velger besetningen å flykte.

Marstrand – Krigslistene

Snart er det bare Karlsten som fortsatt skyter. Peter fortsetter derfor sin ferd med de 200 soldatene inn til selve byen, som de nå kan innta uten å møte motstand. De svenske krigsskipene, som han ønsker å sikre seg mest mulig intakt, er i stor grad ødelagt av egne mannskaper som deretter har søkt tilflukt i festningen. De gjenværende svenske skip, ett linjeskip, to fregatter og to andre skip, blir snart trukket i sikkerhet for festningens beskytning. Målet er slik sett nådd, men Peter vil nødig gi seg uten å innta den sterke festningen, som nå skyter ned i byen. Han har verken tid eller nok styrker til en beleiring, så han prøver med list. Først gjør han seg populær ved at han legger forholdene til rette for de innbyggerne som vil søke tilflukt på naboøyene. Fordi han vet at det er mange, lite motiverte sachserer blant besetningen på festningen, får han smuglet inn et brev på tysk til disse. I brevet viser han til sin overlegenhet og truer med hva som vil skje om kampene fortsetter, samtidig som han lover å belønne den som kan få kommandanten til å oppgi kampen. Eventuelle desertører loves også fritt leide. Via en kvinne i byen, som han får vite står i et forhold til kommandanten, sørger han for at denne får høre om hans mildhet mot lokalbefolkningen, men at denne mildheten brått vil opphøre hvis festningen ikke overgir seg før de danske forsterkningene kommer. Da dette ikke synes å være nok, forfatter han neste morgen et eget brev til kommandanten der han også beskriver sin sterke stilling, og han tilbyr kommandanten en kortvarig våpenhvile dersom denne selv vil undersøke hans påstander.

Kommandanten begynner å vakle, og han sender faktisk en betrodd mann, kaptein Utfall, ut for å inspisere. Utfall blir tatt godt imot og først gitt litt å drikke før han føres rundt i gatene for å inspisere. Her har de oppstilte soldatene fått instrukser om, straks de har vært inspisert, å forflytte seg til en ny gate, der de samme soldatene blir inspisert pånytt. Derav oppstår begrepet «Tordenskiolds Soldater», og Utfall returnerer med det inntrykk at styrken er langt større enn den faktisk er. Mens Dankwardt holder krigsråd, gjenopptas beskytningen. Da enda et kruttkammer går i luften, velger han igjen kaptein Utfall som utsending med et forslag til kapitulasjonsbetingelser. Peter går med på de fleste av kravene, men insisterer på at danske soldater straks etter svenskenes utmarsj må kunne innta festningen. Fristen for overgivelsen settes til kl.15.00. Da ingenting skjer, forlenges fristen med to timer, men fordi Peter begynner å lure på om kommandanten har ombestemt seg, banker han, i følge med to offiserer, på festningsporten allerede kl. 16.00. De slippes inn, og gjennom vinduet i kommandantboligen ser de Dankwardt. Her er det så at Peter, med sin buldrende røst, roper de kjente ordene: «Hvad Djævelen nøler i efter?». Kommandanten blir forskrekket, og han lar straks sine mannskaper stille opp og marsjere ut.

Straks etter overgivelsen sender Peter et bud til kong Fredrik som fortsatt ligger med hæren utenfor Strømstad. Han forventer da at kongen vil sette alle krefter inn på et angrep mot Ny-Älvsborg og Gøteborg.

1719/2

De siste krigshandlingene

Ny-Älvsborg igjen

 Denne gangen hvilte Peter overhodet ikke på sine laurbær. Han regnet med at Gøteborg fortsatt var hovedmålet for den dansk-norske hærstyrken, og han følte sterkt at han kunne bidra, i første rekke med å utfordre festningen Ny-Älvsborg. I så måte ville hans nyeste flåtebatterier og skyte skip være av meget stor betydning. Med sitt eget linjeskip Laaland i spiss ga han derfor seilingsordre fra Marstrand allerede 30. juli. På veien tilbake tok han med seg fartøyene som var lagt som sikring av innløpene. Om ettermiddagen 1. august var hele eskadren samlet i kampformasjon rett utenfor skuddvidde av Ny-Älvsborg, delvis dekket av noen holmer. Kl. 8 om kvelden ble først flåtebatteriene Langemaren og Spydstangen slept av galeiene tett opp under festningens vestside. De ble hele tiden beskutt, men fant delvis dekning bak noen skjær. I mellomtiden hadde Peter også fått på plass en bombardergaliot, og han hadde fått utplassert noen haubitzere på to holmer nær festningen. Sent på kvelden startet de et intenst bombardement av festningen. Neste formiddag hadde også fregatten Stralsund og de to skyte skipene kommet til sine avtalte posisjoner, og de sluttet seg til ildgivningen. Også linjeskipene Tomleren og Sværdfisken la seg i skyte posisjon. Øvrige mannskaper ble brukt til avløsning av de utsatte mannskapene på skyteskipene. Begge sider led stor skade av skytingen. På fortet hadde et kruttmagasin eksplodert. På dansk side var Sværdfisken så skadet at den måtte trekkes ut. Innen kl. var 8 om kvelden 2. august hadde Fredrikshald fire grunnskudd og 14 døde og 22 sårede. Selv hadde den avfyrt723 skudd.

På dette tidspunkt avbrøt festningen plutselig skytingen og heiste et hvitt flagg (på siden mot Gøteborg). Peter regnet med at kommandanten ville forhandle, og han sendte selv en forhandler over i en båt med hvitt flagg. Også denne gangen hadde Peter Skrevet et både truende og lokkende brev, og for ytterligere å vise sine alvorlige hensikter, lot han hele reservestyrken heise seil som om de forberedte et angrep. Men denne kommandanten (Lille) var av et annet kaliber enn Dankwardt. Han hevdet at det hvite flagget kun var et signal om mer forsyninger fra Gøteborg, og at han fortsatt hadde mer enn nok kampvilje og evne. Dermed fortsatte kampen natt til 3. august. Danskene hadde fått enda fire 100-punds mortere på holmene, men Hjælperinden og Stralsund ble rammet av flere granater. Sjefen for Hjælperinden fikk sitt ben skutt av og døde senere av dette. Sjefen på Stralsund, Kaptein Tønder, var noe heldigere. Han hadde nemlig allerede et trebein fra kampene ved Rügen og slapp derfor med at det var trebeinet som ble skutt av, noe han senere uttalte var verre enn å få sitt riktige ben skutt av.

Peter forlater kampen

Denne natten, mens mens kampen fortsatt står og vipper, kommer kaptein Ployart tilbake etter å ha vært i Strømstad som Peters utsending til kong Fredrik. Han forteller at kongen, uvitende om Peters angrep på Ny-Älvsborg, er på vei til Marstrand for å inspisere og markere seieren der. Peter føler sterkt at han selv bør være til stede når kongen kommer. Derfor overlater han kommandoen til kommandørkaptein Hoppe mens han selv seiler mot Marstrand. Hoppe fortsetter den intense kampen hele dagen (3/8). I løpet av dagen har festningen fått betydelige forsterkninger fra Gøteborg, og de klarer også å få montert et batteri på øya Hisingen. Neste dag starter svenskene en intens beskytning av flåtebatteriene og skyteskipene, som dermed kom under dobbelt ild. Neste morgen må de trekke seg ut. De får med seg mannskapene som er utplassert på holmene, men de må oppgi de fire store morterne. Hoppe velger nå å trekke hele eskadren ut av skuddhold for festningen.

Positivt fokus

At det var et nederlag, er det ikke tvil om, men de danske tapene ble tross alt begrenset til 60 døde og 73 sårede. Om Peter kunne forhindret det ved å bli værende, er lite trolig. Viktigere for utfallet hadde det utvilsomt vært om hæren hadde gjort som Peter anbefalte, nemlig å sikre seg kontrollen over øyen Hisingen. Ekstra frustrerende for Peter, eller kanskje også litt heldig, var det at han ikke hadde trengt å skynde seg til Marstrand. På grund av motvind måtte kongen først gjøre vendereis til Strømstad. Mens han der ventet på været, fikk han vite at Sverige nå også hadde sluttet fred med Preussen og Polen, og det var under dette ufrivillige oppholdet han ga ordre om å kansellere hele det planlagte angrepet på Hisingen og Gøteborg og starte tilbaketrekningen.

Men fortsatt var det krigstilstand, og den 16. august kom endelig kong Fredrik til Marstrand, der han ble mottatt med stor ære. For å vise sin taknemlighet ble Peter utnevnt til viseadmiral, og flere av hans undergitte offiserer ble forfremmet. Peter fikk også kongens portrett i en diamantinnfatning som kunne bæres som æresbevisning. Selv om kongen allerede hadde lest Peters rapport om den tapte kampen ved Ny-Älvsborg, lot han ikke til å bry seg med dette, men hadde kun fokus på den store seieren ved Marstrand.

Et svensk pek som må hevnes

Fordi fredsforhandlingene nå var begynt, ble en så stor styrke utenfor Gøteborg sendt tilbake til København at det kun var mulig å opprettholde en delvis kontroll og delvis beskyttelse av egne handelsskip. Man forventet heller ikke noen fiendtligheter fra svenskene. Men i Gøteborg hadde man fått nyss om de danske styrkereduksjonene, og natt til 12. september lyktes det fem galeier og seks sjalupper å overrumple danskene og å røve med seg tre av krigsskipene (Langemaren, Spydstagen og Sct. Johannes) og fire handelsskip. Peter, som på dette tidspunkt befant seg i Marstrand, ble rasende, både på manglende overvåkenhet hos sine egne og på svenskenes lureri. Dette var han fast bestemt på å hevne. På grunn av fredsforhandlingene fikk han 21. september ordre om å oppheve blokaden, og de fleste skipene ble sendt til København. I tillegg til sitt eget skip, Laaland, beholdt han tre galeier (Ulysses, Proseropina og Charlotte Amalia) samt noen skjærbåter. Med disse skulle han primært bistå admiral Judichær som holdt på å redde det som reddes kunne fra de mange senkede skipene ved Marstrand og Strømstad.

Hevnen iverksettes natten til 8. oktober. Peter vil inn på selve havnen og der gjøre så mye skade som mulig på de svenske skipene og kanskje også ta med seg noen tilbake. Han får samlet syv sjalupper og tre skjærbåter og han lar sin betrodde kaptein Budde lede disse. Selv vil han være på en av to galeier som skal være en sikringsstyrke. Styrken blir samlet ved Rifø. Herfra sniker de seg først forbi Ny-Älvsborg og så forbi fem galeier som ligger ved elvens innløp. Herfra tar de seg til det lille batteriet inne i selve havnen, Nye Varvet, hvor de går i land. Fordi de har snudd kappene sine og viser en blålig farge, blir de tatt for svenske. Dermed kan de overrumple og ta til fange vaktstyrken og uskadeliggjøre kanonene. De prioriterer selvsagt å gjenerobre sine egne skip og får folk om bord i disse, men de trekker også med seg flere andre fartøy. På Ny-Älvsborg blir man også klar over at det foregår noe og de sender et fartøy inn for å sjekke. På veien treffer de Peter som også er på vei inn. Da de roper over til han, svarer han at de bare kan snu og «fortelle sin kommandant at det er Tordenskiold som er kommet for å lære ham å holde seg våken!» På veien ut går noen av de erobrede fartøyene på grunn, og de blir satt fyr på. Dessverre må de også gi opp Langemaren og Spydstagen, som verken er lett å senke eller sette fyr på. Selv under beskytning fra festningen kommer de seg likevel i sikkerhet uten egne tap. De har fått med segen svensk galei, sprengt fem svenske fartøyer i lufta og nesten gjenerobret sine egne. Angrepet får ingen stor betydning, men det er en god hevn, og det blir dessuten krigens siste trefning.

1720

Krigen er slutt - krigeren dør

En stor overgang

Slutten av 1719 og starten av 1720 tilbragte Peter i København. Penger hadde han mer enn nok av etter alle sine priser, og han flyttet til et ganske fornemt hus i Christianshavn. Det var etter sigende kostbart innredet og utstyrt med en stor vinkjeller. Egentlig hadde Peter gjennom hele sin karriere vist at han var glad i god mat, godt drikke, lystelige lag og det annet kjønn når anledningen bød seg, og nå gjorde den jo det. Men overgangen fra et liv i krig på sjøen til et fredelig overklasseliv var vond å venne seg til. Han hadde rett nok sin plass i Admiralitetet, men det var heller ikke så spennende under våpenhvilen. Derfor er det ikke undserlig at han ganske snart lengtet etter forandringer. Etter en middag med en engelsk sendemann han kjente fra før, fant han ut at han ville en tur til England. Muligens ønsket han å utvide bekjentskapet med datteren til den britiske flåtesjef Norris, som han hadde truffet og blitt betatt av i den stille perioden i Østersjøen sommeren 1718. Han søkte om permisjon for en slik reise, men fordi krigen ennå ikke var formelt slutt, fikk han avslag på sin søknad.

Den siste reisen

Etter den endelige fredsavtalen i juli 1720 hadde ikke Fredrik lenger noen grunn til å nekte Peter permisjon. I begynnelsen av september ble hans reise godkjent, og 21 september ga han sin sakfører utførlige instrukser for sitt planlagte fravær. Nå ville han ikke lenger straks dra til England, men først gjøre en tur via Hamburg og Hannover til Berlin, der hans gamle velgjører Baron Løvendal befant seg. På reisen til Hamburg fikk han følge med sitt gamle sendebud, kaptein Ployart. Han hadde ellers bare med seg sin trofaste kammertjener Chr Nielsen Kold. De gjorde flere stopp underveis, blant annet i Gottorp, og først midt i oktober kom han til Hamburg. Her ble han feiret stort, men da han hørte at kong Georg oppholdt seg i Hannover, reiste han dit for å treffe kongen. Kongen mottok ham med glede, og de hadde flere måltider sammen. Den 9. november, dagen etter kongens avreise, ble Peter invitert i selskap hos en general. Her befant seg dessverre også den svenske oberst Axel Stӓel Von Holstein. Allerede i Hamburg hadde Peter fått høre at denne Stӓel skulle ha lurt med seg en dansk rikmannssønn, sønnen til hans egen vert i København, til et lugubert hus under påskudd av at han her ville få se en (utstoppet) slange med syv hoder, som det på den tid gikk rykter om. Her hadde den unge mann i stedet blitt lurt eller presset til kortspill om penger, og ikke overraskende hadde han tapt mye.

Oberst Stӓel

Stӓel hadde allerede som ung løytnant i 1701 sloss for Karl XII, men han hadde sener gått i utenlandsk tjeneste, og i 1717 var han blitt godt gift med en tysk grevinne. Det var gjennom henne han hadde blitt tatt opp i det gode selskap, og det var gjennom henne han visstnok også skal ha fått tilgang til den beryktede slangen.

Under middagen kom samtalen inn på falskspillere. Peter bidro i samtalen ved å fortelle om en falskspiller i Hamburg som nylig hadde fralurt en av hans unge landsmenn en sum penger. Senere spurte han Stӓel , i alles påhør, om han hadde hørt om en slange med syv hoder som ble brukt til å lure folk. Obersten følte seg nå så truffet og anklaget at han erkjente at det var han selv, men at han var dypt fornærmet over påstanden om falskspill. På veien ut etter middagen fant det sted et opptrinn mellom de to, men det er flere forklaringer på hva som skjedde og i hvilken rekkefølge. Muligens var det først en verbal æres skjelling, der Stӓel kalte Peter en matros, og Peter kalte svensken en feig hund. På det tidspunkt prøvde Stӓel visstnok å trekke sin kårde, men før han rakk dette, skal Peter ha gitt ham en rekke ydmykende slag med sin medbrakte stokk. Neste dag sendte Stӓel et bud til Peters vertshus som ba Peter velge tid og sted for en duell. I første omgang avslo Peter dette fordi han samme dag hadde planer om å reise videre til Berlin. Han henviste Stӓel til å eventuelt følge etter. Reisen ble imidlertid utsatt fordi Peter samme dag fikk invitasjon til middag hos Hannovers kammerpresident Baron Gӧrtz.

Münchhausen

Under denne middagen kom samtalen inn på episoden med Stӓel. Til stede var også den svenske oberstløytnant Georg Otto Münchhausen (faren til den mer berømte løgn-baronen). Han ga uttrykk for at det var galt av Peter å nekte å duellere med Stӓel. Peter skal da ha gitt etter, og ettersom han var utfordret og kunne velge våpen, skal han ha tilkjennegitt at han ville velge pistoler. Münchhausen skal da ha fremstilt hele duellen nærmest som en skinnduell som skulle redde Stӓels ansikt i forhold til hans nærmeste. Münchhausen anbefalte derfor kårder som han mente var mer ufarlig enn pistoler. Fordi praksis i pistoldueller var at utfordreren fikk skyte først, hadde detr vært stor sansynlighet for at Peter kunne drept Stӓel, mens han på sin side var nærsynt og derfor en usikker skytter. Om Münchhausen hadde noen formening om styrkeforholdet de to imellom ved en kårdeduell, skal være usagt, men i ettertid er det spekulert mye på dette. Uansett gikk Peter med på bruken av kårder, og han valgte Münchausen til sin sekundant.

Duellen

Fordi dette var forbudt i det britisk styrte kurfyrstedømmet Hannover, måtte duellen finne sted i det tilstøtende bispedømme Hildesheim, nærmere bestemt i utkanten av landsbyen Gleidingen. Mye av det som er skrevet om selve duelldagen, 12. november, er hentet fra kammertjener Kolds senere opptegnelser og må derfor tas med en klype salt.

Allerede kl. 5 om morgenen kommer Münchhausen til Peters vertshus for å hente ham til duellen. Han gir uttrykk for at han tror Stӓel har stukket av og ikke vil møte opp til avtalt sted. Peter avslår derfor Kolds anmodning om å medbringe pistolene. Da de kommer frem og ser at Stӓel alt er på plass, angrer Peter på at han ikke tok sine pistoler med, men Münchhausen overbeviser ham om at kun et lite støt er nok til at Stӓel gir opp. Kold ber Peter overta hans kårde fordi hans egen er så kort, men Münchhausen fraråder dette fordi han mener den er for stor for Peter. Før duellen starter sendes Kold bort, og Münchhausen har også en kort prat med Stӓel. Det blir en svært kort duell. Peter parerer Stӓel første støt, og da han selv skal søte tilbake, kommer han for tett på med den følge at Stӓel med stor kraft støter sin kårde inn under Peters høyre arm og ut gjennom ryggen, hvoretter han river den skrått tilbake. Peter er opplagt døende. Stӓel og de få tilskuerne forsvinner raskt, og Kold kommer ilende til og holder Peter i sine armer til han dør etter bare 3-4 minutter.

Et spørsmål om ære

At den store dansk-norske sjøhelten og viseadmiralen plutselig skulle dø i utlandet, fører til at ambasadesekretær Jessen blir sendt av sted for å ivareta de danske interesser. Fordi det er stor pågang etter å se hans lik, gir Jessen 14. november ordre om at det skal balsameres og legges i Rethen kirke utenfor Gleidingen før det sendes til Lübeck. Fregatte Raa sendes ned for å hente liketi Lübeck. Under hjemfarten overføres dette merkelig nok til det sivile fartøyet Sofie Hedvig, som ankommer København 30. desember.

Natten til 3. januar 1721 blir sarkofagen med liket, uten videre kristelig seremoni, satt ned i krypten under holmen kirke, der mange andre admiraler har funnet sin endelige hvile. Hvorfor Peter ikke vises den ære å bli fraktet hjem med et krigsskip, og hvorfor han ikke gis en militær æresbegravelse, kan forklares med en stående ordre om at de som omkommer i duell, ikke skal gis en kristen begravelse. Hvorfor kongen har godtatt et slikt endelikt for sin yndling, er det også delte meninger om. Dan Andersen tenker, eller håper, at nettop det at nedsettelsen i krypten foregikk om naten, kan ha vært en måte å hedre han på.

Ettermælet - Tordenskiold i dag

At minnet og bevisstheten om Tordenskiolds har holdt seg så godt gjennom 300 år både i Danmark og Norge, er nesten utrolig. At de to nasjonene begge har følt hans historie som sin egen, er opplagt en viktig grunn, men ellers er det nok flere og sammensatte grunner til hans unike  pososjon.

Tidlig ettermæle  I Danmark

Først og fremst kunne ikke dette ha skjedd om ikke Tordenskiold, ut over de mange enkeltepisodene som ble vel kjent I marinekretser, også hadde utført noen virkelig store og viktige bragder som også ble kjent og bejublet hos folk flest allerede i samtiden. Viktigst I så mate var utvilsomt seieren I Dynekilen, fordi den skjedde på et så viktig tidspunkt I krigen, men også hjemkomsten med den berømte svenske fregatten Vita Ørn var av stor symbolsk Verdi.

Bevisstheten om Tordenskiolds bedrifter ville likevel trolig svunnet betydelig med tiden om ikke den unge historiker, Casper Peter Rothe fra 1747-1750 hadde git tut en 3-binds biografi om Tordenskiold. Rothe hadde tilgang til Admiralitetets arkiver, men fordi biografien kom så tidlig, kunne han også basere den på historier fortalt av Tordenskiolds samtidige. I tillegg formidlet han levende også en del av de ikke-dokumenterte historier om sjøhelten. Men selv med Rothes biografi ville nok minnet om Tordenskiold gradvis svunnet om det ikke hadde vært for en økende dansk interesse fornasjonal historie og nasjonale helter rundt 1770. Særlig viktig var forfatteren Ove Mallings lærebok I danmarkshistorie fra 1777, som også brakte Tordenskiold inn I skoleverket. Malling var også en pådriver for at Tordenskiolds jordiske levninger 17. Juli 1819 ble flyttet fra sin bortgjemte og mindre ærerike plass under Holmen Kirke til kapellsalen I den same Kirke. Plasseringen ga grunnlaget for en årlig bekransning på hans fødselsdag 28. Oktober.

I 1852 døpte det danske Søværnet sin nye seilfregatt Tordenskiold. Den gjorde tjeneste til 1872. I 1879 fulgte de opp med å gi same navn til sitt nye panserskip, som var I tjeneste til 1908. Av større betydning for bevisstheten i det brede lag av befolkningen var det at den danske fyrstikkprodusenten Gosch fra 1865 tok I bruk Balthasar Denners portrett av Tordenskiold som motiv på sine fyrstikkesker.

Tidlig ettermæle I Norge

Fordi den dansk-norske flåten sjelden spilte noen avgjørende rolle for Norge, hadde Flåten på ingen måte den samme stilling her hjemme som i Danmark. Det var først midt på 1850-tallet at den norske historiebevisstheten våknet, i kombinasjon med en økende nasjonalisme i unionen med Sverige. Det ga seg blant annet uttrykk i at Marinemuseet i Horten ble etablert i 1853. Da Bjørnstjerne Bjørnson i 1859 skrev

 

«Ja vi elsker dette landet», fremhevet han i 3. vers Tordenskiolds innsats.

 

l Norge bar minnesmerkene og markeringer av Tordenskiolds ettermæle i noen grad sammenheng med hvor han virket. l Trondheim har man naturlig nok vært spesielt opptatt både av å hedre han og sikre bevisstheten om at han var trønder. Det startet i 1876 da Tordenskiolds statue av kunstneren HermanV. Bissel ble reist ved Vår Frue Kirke. Danskene ville på sin side ikke være dårligere, og i 1876 ble en kopi av statuen reist utenfor Holmen kirke. Trondheim var også sentrum for 200-årsmarkeringen av Tordenskiolds fødsel i 1890. Da ble det også startet en innsamling til et større Tordenskiold-monument.11892 laget Anders Svor et utkast i gips til en statue. Denne befinner seg på Marinemuseet, mens en støpt kopi i bronse står i Sjømilitære Samfund i samme by. 11897 ble en temporær Tordenskiold-utstillingen åpnet i Trondheim med en rekke innlånte gjenstander og portretter. Den ble senere også vist i Kristiania. Det før omtalte monumentet ble etter en ny konkurranse omsider avduket i 1901. Kunstneren var billedhugger Ender. På hans monument rager Tordenskiold høyt i lutten solid plassert på en gedigen sokkel av kleberstein. Litt såvar det nok for trønderne at monumentet ble plassert i Pipervika i Kristiania. Da Oslos nye rådhus ble oppført fra 1931, ble monumentet flyttet til Rådhusplassen ned mot havnen foran rådhuset.

 

Oscar Li, som i bunn og grunn var svært så positiv til Norge og Sjøforsvaret, hadde noen år tidligere reagert negativt da Norge ville gi sine to første panserskip navn etter norske admiraler som i dansketiden hadde gjort livet surt for svenskene. Han nektet Norge å bruke navnet Cort Adeler, som dermed ble PS Harald Hårfagre, men han godkjente bruken av navnet Tordenskjold på det andre av panserskipene. Trønderne kom igjen på banen i 1920 i anledning 200-årsmarkeringen for Tordenskiolds død, da det ble åpnet en ny temporær utstilling ved Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim. Her kunne publikum blant annet studere en rekke innlånte originale brev og manuskripter fra- og om Tordenskiold.

Olav Bergersen

Det er ikke mulig å snakke om Tordenskiolds ettermæle uten å nevne Olav Bergersen, født 1880. Bergersen kan i høyeste grad også knyttes til Trondheim. Rett nok var han utdannet marineoffiser fra Sjøkrigsskolen i Horten i 1901, men han levde det meste av sitt lange liv i Trondheim. Ved siden avfull jobb og et betydelig politisk engasjement brukte han i fire år all sin fritid til å skrive en 2-binds, svært detaljert biografi omTordenskiold som utkom i 1925. Bergersen hadde studert den originale dokumentasjonen mer inngående enn Rothe, og han holdt seg til fakta. Han gikk derfor i rette med en rekke av de udokumenterte historiene Rothe hadde gjengitt. Bergersens verk var på den annen side så detaljert at det først og fremst fikk betydning for de spesielt interesserte. Bergersen har senere også blitt kritisert for å være vel nasjonalistisk i sin fremstilling ved at han nærmest menerTordenskiolds norske avstamning skulle spilt noen rolle for hans fiender i København. Bergersen er også den første som tar til orde for at Tordenskiolds levninger/sarkofag burde sendes fra København til Trondheim. 11963, i en alder av 83, år gav han også ut en bok om Tordenskiolds brev.

 

l mellomtiden, den 28. oktober 1950, ble det åpnet et eget Tordenskiold-museum på hans barndoms feriested Ringve utenfor Trondheim. lnitiativtager var russiskfødte Victoria Bachke, som var enke etter gårdens eier: 11958 utga Bachke en omfattende artikkelsamling om Tordenskiold kombinert med en presentasjon av gjenstander i museet på Ringve.

Striden

Vi velger å tro at det var begge lands store og økende interesse som var hovedgrunnen til at det i 1959 og 1965 ble dannet Tordenskiold-foreninger i henholdsvis Oslo og i København. Det kan ha spilt en rolle at en progressiv trend i historieskrivningen førte med seg en mer kritisk holdning også når det gjaldt Tordenskiolds motiver, metoder og betydning. Foreningene hadde en del samarbeid, og etter at den aldrende Bergersen hadde vært på besøk i Holmen kirke, la også striden om sarkofagen seg (stort sett). Norsk Tordenskiold-Forbund ble lagt ned sent på 1970-tallet. Selskapet Danske Tordenskiold-venner holder det stadig gående. Fra 1972 har selskapet delt ut «Tordenskiold-prisen» som en heder til personer i det danske Søværnet under 30 år, som ved mot, snarrådighet, dyktighet eller på annen måte har vist seg verdig til å motta en pris som bærer Tordenskiolds navn. Søværnet døpte i 1980 også en av sine nye korvetter Peter Tordenskiold.

Sjøforsvaret

Det norske Sjøforsvaret ivaretar på flere områder fortsatt minnet om Tordenskiold. Etter flyttingen av hovedbasen fra Horten til Haakonsvern i 1963 fikk det nye utdanningssenteret navnet “Sjøforsvarets våpenskolesenter”. At navnet I  1964 ble endret til KNM Tordenskjold var visstnok for å minne danskene på at han var norsk. Derfor valget man også den norske stavemåten.Skolesenteret har adopter Tordenskiolds I sitt eget heraldiske våpen. I 1977 ble det reist en ny avstøpning av Anders Svors Tordenskiold­ statue utenfor skolebygningen. Statuen, som var en gave fra den norske Tordenskiold-foreningen, blir behørig bekranset hver 28. oktober. Vel så viktig er det at Sjøforsvaret hos sine offiserer ønsker å fremelske noen av Tordenskiolds beste egenskaper, som initiativ og en offensiv holdning, evne til å se muligheter, tro på egne ferdigheter og evne til beslutning. For å gi sine offiserer disse ferdigheter, har Sjøforsvaret valgt å ikke reagere ensidig negativt når noe går galt, men man har til en viss grad erkjent at man ikke fremelsker disse egenskaper hos en som er redd for å mislykkes og derfor helst vil treffe desikre valg.

Andre minnner

Hvor mange stedsnavn, foreninger og andre bedrifter og produkter som har i seg referanser til Peter Wessel Tordenskiold, er ikke· mulig å angi. Som før nevnt, henger hyppigheten av slike referanser også tett sammen med i hvilken grad stedet kan knytte sin historie til Tordenskiolds. Ut over København er det i Danmark først og fremst Fladstrand, nå Frederikshavn, som har markert dette. Til 300-årsjubileet fikk man på plass en statue i gågaten. Her finnes også en egen_ Tordenskiold-forening som hvert år arrangerer sine Tordenskiold-dager.

 

Stavern fikk sin Tordenskiold-statue allerede i 1934, laget av selveste Gustav Vigeland. Fra 1991 har foreningen Tordenskiolds soldater hver sommer spilt en rekonstruksjon av «slaget i Dynekilen» på gamle Fredriksvern Verft.

 

Litt lenger nord har Larvik også villet ha sin del av Tordenskiold. Allerede i 1937 ble den første fergen mellom Larvik og nettopp Frederikshavn satt i drift. Den fikk selvsagt navnet Peter Wessel, og først i 2007 ble den fjerde og siste fergen i rekke med sam me navn lagt ned. På diskoteket, som bar navnet Dynekilen, fant det sted mangt et «sjøslag».

 

l en liten minnelund i Gleidingen ble det 12. november 1958 reist et minnesmerke etter et samarbeid mellom Norges Orlogsforening og den langt større Danmarks Marineforening. Stenen med inskripsjon som utgjør minnesmerket ble hentet fra Trondheim.

 

Litteraturen om Tordenskiold er omfattende. Noe litteratur, skrevet som ungdomsbøker eller romaner, har ofte nådd et større publikum, slik også den nyeste filmen om Tordenskiolds siste dager har gjort.

 

Av de mer seriøse biografier står den siste av Dan Andersen i en særklasse, og boken har vært et viktig grunnlag for denne brosjyren. Dan Andersen analyserer både de enkelte hendelsene, prosessene rundt Tordenskiold i København, og han drøfter i hvilken grad Tordenskiolds motiver kun var edle eller også egennyttige. Han har kalt sin bok «Mannsmot og kongegunst», og det oppsummerer også hans konklusjon. Tordenskiold både hadde- og spilte på den eneveldige kong Frederiks gunst- men han hadde så definitivt også mannsmot.

 

Han avslutter sin bok med en viktig erfaring fra Tordenskiolds liv, fra krigsårene 1709-1720, som er like aktuell i våre dager.

 

 

Vi vet fortsatt ikke hva vi skal gjøre med krigeren når krigen erslutt