DATOER FOR VIKTIGE HENDELSER I

Peter Wessel Tordenskiolds liv

1690  10.28 

Fødes i Trondheim som det 14. barn av rådmann Jan Wessel og Maren Schøllers 18 barn.

1701           

Elev ved Katedralskolen

1703

På fjorden og i lære

1704  08.xx

Fra Trondheim med Frederik IVs følge.

 1704   09.04

I København hos peder Jespersen. I tjeneste og lære

1706    03.28

Første søknad til kongenom opptak til sjøkrigsskolen.

1706    11.xx

På tokt til Vestindia med slaveskipet Cristianus Quintus som yngste skipsdreng.

1708    10.xx

Hjem fra toktet

1708  

Voluntør ved Sjøkrigsskolen

1708   10.xx 

På tokt med Fredericus Quartus til Trankebar i Ostindia.

1709   01.11  

Opptas (in absentia} som kadett på Sjokrigss olen.

1711    02.28 

Søker om å få føre en fregatt tilTrondheim - får avslag.

1711    04.21 

Unevnestil midlertidg loytnant og NK på Postillon.

1711 07.17     

Utnevnestil sekondloytnant

1711    09.09 

Sjef for snauen Ormen til 30/4-1712 - mest i Skagerrak.

1712    05.02 

Sjef for fregatten løvendals Galley, mest i nordsjøeskadren.

1712    09.17 

Med løvendals Galley til østersjøflåten. 

1712     09.29  

Med i kampene ved Rugen.

1712   10.11     

Til Norge med Vise-stattholderen.

1712    10.14

Utnevnes til kapteinløytnant (hopper over graden premier-løytnant)

1713   03.20

Gjenerobrer en svensk prise – og gir avkall på prisepengene.

1713   08.13

I kamp med to svenske orlogsskip-unnslipper-

1713   10.01

Løvendals Galley I vinteropplag I Stavern. Peter I Kristiania.

1714   07.26

I kamp med en svensk kaperfregatt. Skåler med den britiske kapteinen.

1714   12.15

Frikjennes I krigsrettsak etter kaper-episoden.

1714    12.28

Utnevnes til kaptein

1715   04.24

Slaget ved Femen (Kolberger Heide) – jakten påp Vita Ørn (25/4)

1715   06.05

Sjef for Hvide Ørn – etter navnebytte fra Vita Ørn

1715   08.08

I kamp ved Rugen – deltar I slaglinjen.

1715   08.09

I kamp mot linjeskipet Osel – mann-skapet nekter å entre fartøyet

1715   10.01

I kamp med linjeskipet Oland og fregatten Phønix. Hvide Ørn ille tilredt.

1715   12.24

Til Pommen med fregatten Raa. Retur med kongen som passasjer.

1716    02.24

Adles under navnet Tordenskiold. Eget våpenskjold.

1716    04.01 

Landsetter danske sjefer og rådgivere i Holmestrand .

1716    04.29

Slutter seg til Gabels eskadrei Norge.

1716       05.02       

Deltar i kampen ved Styrsund (Strømstad). Mangler gruntgående skip.

1716    06.08

Foreslår Admiralitetet å sende grundtgående skip til Norge.

1716     06.18

Blir utnevnt til å lede st yrken.

1716       07.08       

Slaget i Dynekilen. Stor og viktig seier.

1716      07.18         

Utnevnes til kommandør (hopper over graden kommandørkaptein). Mottar av kongen en gullmedaljong for seieren.

1716    07.19

Til Norge med fregatten Lossen for å samle transportskip til russisk styrkeoverføring

1716    08.28

Med linjeskipet Ditmarsken og transportskip til Warnemunde.

1716   11.14 

Sjef for det norske sjøforsvar og nordsjøeskadren - også sjef for linjeskipet Laaland.

1717    05.13-14

Mislykket angrep på Gøteborg. 52 døde. Blokaden opprettholdes.

1717      05.26         

Opphever full blokade av Gøteborg.

1717   07.19            

Mislykket angrep på Strømstad. 96 døde. Tordenskiold såret.

1717    07.29

Mister sjefstillingen for nordsjøeskadren. Underlegges Rosenpalm.

1717    11.09  

Avløses som sjef på Laaland.

1717    12.07  

Hjemtur med hukkert - og kamp mot svensk fregatt.

1717    12.10  

Utnevnes til sjef for linjeskipet Ebenetze

1718    04.13 

Frikjennes for beskyldninger om feilvurderinger under kampene ved Strømstad.

1718   04.30 

Avgår med Ebenetzer til Østersjøen.

1718   10.30  

Foreslår å bruke Christiansø/Bornholm som base for en vinter sty rke.

1718     11.04    

Utnevnes igjen som sjef for Laaland. (Planlagt for Christia nsø).

1718    11.20  

Blir i stedet sendt til Norge som sjef for flere fartøy med forsterkninger

1718    12.18

Kommer til Moss - og får høre at Karl XII er død - og får det senere bekreftet.

1718   12.26

Meddeler (som den første) kong Fredrik at karl XII er død.

1718   12.30

Utnenes til Schoutbynacht etter informasjon om Karl XII`s død.

1719   01.27

Planlegges på nytt for vinteroppdrag I Østersjøen – men dette kanselleres.

1719   04.05

Avgår med Laaland til nordsjøeskadren – og blokode av Gøteborg.

1719   07.23-26

Kampene ved Marstrand. Stor og viktig seier.

1719   08.01-04

Kamp ved Ny-Älvsborg - Gøteborg – mislykkes etter Peters avgang til Marstrand. 60 døde.

1719   08.17

Utnevnes til viseadmiral – får kongensportrettmedalje med diamanter for å bære på sitt bryst.

1719   09.12

Svenskene erobrer tre krigsskip og fire handelsskip fra den danske styrken

1719   10.08

Raid mot Nye Varvet, Gøteborg - revansje tidligere tap.

1719   10.24

Overgir sin kommandotil admiral Judichær

1720  11.12

Dør etter duell med Stӓel Von Holstein i Gleidingen

1721   01.03

Kisten nedsettes I kjelleren på Holmen kirke

​

 

 

 

 

 

1690 - 1710

Peters unge år

Trønderen

Peter Wessel ble født i Olav Tryggvasons gate, midt i Trondheim sentrum, 28. oktober 1690. Hans far, Jan Wessel, drev handel med klær og hadde eierandeler i flere handelsskip. Hans mor, Maren Schøller, kom fra en velstående familie, og familien hadde flere landeiendommer. Peter var det 14. barn i rekken av 12 sønner og seks døtre, hvorav 15 vokste opp. I 1693 ble faren utnevnt av kongen til vervet som en av Trondheims fire rådmenn. Det var en administrativ funksjon som godt kunne kombineres med handelsvirksomheten, og den ga ham for en periode en betydelig innflytelse. At den velstående familien hadde noen tjenestefolk, var ikke uvanlig, men den tok seg også råd til en egen huslærer, noe som trolig har vært viktig for Peters gode skriveferdigheter.

Vi vet ikke mye om Peters barneår. I en så stor barneflokk antar vi at kontakten med foreldrene har vært liten, og at de eldre søsknene derfor har spilt en større rolleunder hans oppvekst. Hans oppvekst vekslet mellom livet i byen og sommeropphold på familiegården Ringve på Ladehalvøya, rett utenfor sentrum. Således hadde den unge Peter sjøen og skipsfarten tett på livet, og det er lett å tenke seg at han har vært tiltrukket av dette. Flere av hans eldre brødre hadde også valgt sjøen som yrke. Men som rådmannssønn måtte han pent finne seg i både den grunnleggende skole og en videre utdannelse på Trondheims katedralskole. I den første biografien om hans liv fortelles det at Peter var en villstyring. Gjennom farens eierandeler i skip har Peter trolig ganske tidlig blitt kjent med livet om bord, og man mener at han rundt 1702 – 1703 fikk avbryte utdannelsen med en periode til sjøs. Mange har skrevet at han senere ble satt i lære hos en streng

skredder, mens andre mener det var hos en barberer.

​

Til Kongens by

Sommeren 1704 var Peter Wessel i Trondheim by på et tidspunkt da vår felles dansk-norske konge, Fredrik IV, var på et sjeldent besøk i landet. Formålet var dels å bli hyllet og dels å styrke den norske lojaliteten til  Danmark i en spent tid. Da det kongelige følget forlot byen, hadde unge Peter tatt sitt livs største beslutning og bestemt seg for å rømme med skipene til Danmark. Selv om familien har vært relativt velstående, kan man ane at den statusenhar vært fallende, og at barnas nytte av familiens velstand har vært avtagende jo lenger ut i barnerekken man kommer. Selv om eventyrlysten nok har vært den viktigste drivkraften, er det sannsynligvis at Peter tidlig har lært seg det hierakiske spillet og innsett at han måtte være sin egen lykkes smed. Dermed kan det også være at han gamblet på at hans framtidige muligheter kunne være vel så gode i København.

Det er fra Peters egne brev vi har opplysninger om at han skal ha rømt hjemmefra. Det hadde ikke vært unaturlig om faren hadde sendt ham til København, slik han gjorde med flere av sine andre sønner. Muligens er forklaringen så enkel som at faren ikke var hjemme da Peter så muligheten til å reise med den kongelig flåte. En historie går ut på at han ikke var direkte blindpassasjer, men at han hadde fått anledning til å overta plassen til en ung lærling som på grunn av et tyveri bleholdt igjen i Trondheim.

I Kønenhavn vet vi at Peter har fått bo hos en gammel studiekamerat av faren, Peder jespersen, som var enslags personlig prest og skriftefar for kong Fredrik IV. Jespersen bodde ved Fredriksholms kanal, veldig sentralt i forhold til maktens sentrum og Flåtens virksomhet. Trolig har Peder tatt seg godt av unge Peter, både i forhold til de akademiske ferdighetene, og i forhold til å omgås overklassen.

​

Søcadetakademiet

Vi vet egentlig ikke hva Peter gjorde i København før han 28. mars 1706 søkte om plass på sjøkrigsskolen for første gang. Sjøkrigsskolen hadde blitt opprettet så sent som i 1701, som en del av opprustningen og profesjonaliseringen av Flåten etter nederlaget i 1700.

Før skolen ble etablert, fantes det på Holmen allerede en ordning med lavt betalte lærlinger på ulike nivåer. De første 61 kadettenei april 1701 ble stort sett hentet fra disse. De varierte i alder fra 8 til 22 år! Det var ingen fastsatt skoletid fordi uteksamineringen var basert på ferdigheter og beståtte eksamener, men normalen var 3 – 5 år. Da man i mai 1701 besluttet at man skulle starte opp med 100 kadetter (som ble til 102), heter det seg at man måtte gå lengre ned i kvalifikasjoner enn hva som var ønskelig, særlig fordi det kun ble rekruttert fra de bedre familier (en ordning som opphørte i 1704). Derfor var det et visst forfall. Bare 44 av de 102 første kadettene ble marineoffiserer, mens 25 overgikk til Hæren. Derfor ble antall plasser i 1705 redusert til 62, og derfor er det ikke underlig at Peters første søknad ble avvist under henvisning til at det ikke var noen ledig plass.

En historie som er gjentatt av flere, er at den unge peter i 1705 hadde fått anledning til å snakke direkte til kong Fredrik IV mens kongen ventet på sine hester. Peter skal her ha gitt uttrykk for sitt sterke ønske om å bli opptatt på Sjøkrigsskolen for å tjene landet og kongen. Et slikt møte kunne ha funnet sted, for folk hadde anledning til å snakke direkte til kongen om sine problemer. At historien er kjent, skyldes at Peter i sin andre opptakssøknad selv referer til et slikt møte og en slik lovnad. Etter det første avslaget vet vi at Peter, trolig for å styrke sin posisjon i forhold til en senere opptakssøknad, har villet skaffe seg praktisk erfaring som sjømann.

​

Fartstid

Fra november 1706 fikk han gjøre tjeneste på det store handelsskipet «Christianus Quintus». Muligens var det etter råd eller annen påvirkning fra hans eldre bror Henrich, som da tjenestegjorde i Flåten som månedsløytnant (før han året etter gikk i russisk tjeneste). Skipet tilhørte Vestindisk-guinesisk Kompagni. Det skulle seile i den senere berømte trekantfarten, det vil si Afrika med handelsvarer, herfra med et stort antall slaver til den danske koloniøya St.Thomas i Vest India, og derfra til Danmark med blant annet råsukker og bomull. Det ble et langt tokt med et fem måneders opphold på St.Thomas for reparasjoner. Først 20. juni 1708 var de tilbake i København. Peter hadde mønstret på som «yngste skipsdreng», men fremadstrebende som han var, har han sikkert hatt en bratt læringskurve og kommet hjem betydelig klokere og med en styrket sevtillit.

Dette synliggjøres i hans andre søknad om opptak på Sjøkrigsskolen, datert 7. juli 1708. Peter henviser til at det nå skal være noen ledige plasser. Han sender søknaden til kongen, og han henviser til et løfte kongen selv skal ha gitt ham under et møte i stallen tre år tidligere. Kongen påtegner at hans kvalifikasjoner må undersøkes, og 19. juli sender Peter et nytt brev gjennom overkrigssekretær Lente, der han henviser til til de sjømannskunskaper han har tilegnet seg på toktet. Om han faktisk blir testet, vet vi ikke, men Lente sørger for at Peter får muligheten til å jobbe som volontør (frivillig, ulønnet) ved marineverftet på Holmen. Dette er ikke noe blivende sted for den initiativrike unge Peter. Han bestemmer seg igjen for å mønstre på et handelsfartøy, denne gang en ost-indiafarer. Men først skriver han 5. oktober 1708 et nytt brev til kongen, der han minner han på søknaden, fortelle litt om sin families vanskeligheter, og anmoder litt freidig om å bli tildelt den ledige plassen som kadett, selv om han ikke kan begynne før etter turen til Ost-India.

Forfatteren Dan Andersen beskriver i sin bok at det forgikk en maktkamp om Peters skoleplass. Sjøkrigsskolens daværende kommandør Che Sehested hevdet at han hadde observert den unge Peter på Holmen, uten at han hadde imponert med sin innsats. Han ville i denne omgang gi de to ledige plasser til andre volontører. Lente, som ikke likte Sehesteds egenrådighet, og som var med kong Fredrik på en reise til Italia, sørget for at kongen 11. januar 1709 (i Venedig) besluttet at «Wessel skulle ha en av plassene».

Da befant Peter seg på den bestykkede ost – indiafareren, Fredericus Quartus, som forlot København 17. november 1708. Målet var den danske kolonien Trankebar på den indiske  østkysten. Vi vet ikke mye om toktet eller når den gledelige meldingen om opptaket nådde Peter. I følge hans egne brev avanserte han i løpet av toktet til tredjestyrmann, så trolig har han benyttet tiden til å forberede sin skolegang. Da de på hjemturen stoppet på Shetland 29. mai 17010, fikk de vite at det var brutt ut krig med Sverige. Derfor gikk de via Bergen for å vente på en konvoi, og fartøyet var ikke tilbake i København før 27. oktober 1711. Det hadde ikke Peter tid til å vente på. Han mønstret av i Bergen sommeren 1710, og han kom seg til København på sensommeren ved å ta hyre på et britisk skip som skulle til Østersjøen, og visstnok skal dette også ha vært innom Marstrand på veien til København.

​

​

1711 - 1712

​

Fra kadett til kapteinløytnant

​

Kadett Wessel

Vi vet egentlig ikke noe om Peters tid ved Sjøkrigsskolen. Trolig har undervisningen høsten 1710. Han har ifølge den første biografien utmerket seg som en kroppslig sett sterk person med en spesielt kraftig bassrøst som overdøvet alle under gudstjenestene i Holmen kir.ke. Muligens har Peter ganske tidlig blitt sett litt skjevt på av sine bedrestilte danske medelever. l noen sammenhenger, også senere, har han ·litt nedlatende blitt omtalt som «den norske matros». Vi har all mulig grunn til å tro at Peter hadde et intenst ønske om å få anledning til å vise hva han dugde til i den pågå'ende krigen før det var for sent, og at han derfor ønsket å gjøre oppholdet på Sjøkrigsskolen så kort som mulig.

 

Postillon

Allerede 28. feb. 1711 viste Peter sin freidighet og selvtillit da han skrev til Kong Frederik IV og ba om å få kommandoen over en fregatt som skulle til Trondheim for å hente norske sjøfolk til Flåten. Som skolesjef ga Sehested brevet den påtegning at Peter nok kunne bli en god sjømann - med tiden. Dermed ble det foreløpig ikke noen kommando på unge Peter. Men 21. april ble han utnevnt til midlertidig løytnant og beordret som nestkommanderende på fregatten Postillon mens denne fortsatt var under utrustning i den danskkontrollerte byen GIUckstadt ved Elben. l sin store biografi skriver Olav Bergersen at man ikke er sikre på om Peter rakk å avlegge sin offiserseksamen, men han mener Sehested seiv må ha anbefalt både utnevnelsen, og at han 1O. juli ble fast sekondløytnant. (En ny grad som erstattet graden underløytnant.) At  det ble mulig skyldes nok I stor grad Peters gode skussmål fra tjensten på ost-indiafareren, som på mange måter var sammenlignbar med orlogstjenesteman, men I tillegg medførte krigen at man  ofte fravek vanlig praksis. Fra tidlig i juni krysset Postillon i Skagerrak på jakt etter svenske skip. Den tre måneder lange tjenesten, som også førte Peter til Norge, var uten de store begivenheter. Den var trolig likevel svært lærerik for Peter, seiv om han nok helst hadde tenkt seg noe mer action.

​

Ormen

l august 1711 fikk Peter i -oppdrag å ta seg til Norge for å innhente nærmere konvoieringsordre fra general Løvendal, som var hentet inn som øverstkommanderende for de militære styrkene i Norge. Hvilket forhold som oppstod mellom den gamle krigeren og den unge løytnanten, har det vært spekulert mye i. De fleste mener at Løvendal var lei av den danske flåtens passivitet i Skagerrak, og at Peter har visst å fyre opp under denne forestilling med sine egne erfaringer og overbevisende synspunkter på hvordan tingene burde vært gjort. Sikkert er det i hvert fall at Peter, bare to dager etter møtet med Løvendal, ble utnevnt til kommende sjef for det lille krigsskipet Ormen, som var under utrustning i Langesund. Ormen var en såkalt snau som ikke varmerenn 11,5 meter lang. Den hadde kun 4-5 mindre kanoner (1-4 pund), men den skulle vise seg å være en god seiler. Med sin første selvstendige kommando opererte  Peter fra september 1711  til 29. april 1712 i Skagerrak og inn mot svenskekysten. Han utmerket seg med en offensiv holdning, og han gjorde uredde tokt helt inn til kysten. Her skaffet han gode etterretninger, og han fikk sin egen «svenske kilde». Området hadde jo vært dansk-norsk drøyt 50 år tidligere så lojaliteten til Karl XII var ikke alltid like sterk. At Løvendal hadde sansen for Peter, er klart, men da general hausmann våren 1712 overtok Løvendals posisjon, viste også han Peter stor tillitt. Før peter I slutten av April folot Ormen for godt, hadde han flere ganger vist seg tilliten verdig gjennom å oppbringe flere svenske handelsskip.

​

Løvendals Galley og kampene ved Rügen

Hausmanns tiltro til den unge løytnanten vistes med all tydelighet ved at han tiltrodde Peter kommandoen over den nye fregatten «Løvendals Galley», også denne bygget i Langesund. Den var 28 meter lang, hadde 18 seks-punds kanoner og en besetning på 150 mann, herav 50 soldater. Det heter seg at den var spesielt bygget med tanke på jakt på kaperfartøy, hvilet også fremgikk av general Hausmanns seilingsinstruks. Allerede under sin første tur, 30 mai, viste Peter sitt sanne jeg. Han unnlot å slutte seg til nordsjøeskadren under schoutbynacht Wister, men lot heller prøveturen gå til Gøteborg. Der erobret han det svenske kaperfartøyet «Svenska Vapen» og førte dett i triumf til Stavern. Som takk fikk han bruke det lille kaperfartøyet som støttefartøy for Løvendals Galley med det fornorskede navnet «Norske Våpen». Deretter måtte han pent slutte seg til Wilsters eskadre, som senere ble kritisert og dømt forikke å opptre tilstrekkelig offensivt. Under et postoppdrag i september samme år fikk Peter igjen muligheten til å opptre selvstendig, og offensiv som han var, lyktes han igjen å ta to svenske handelsskip som priser.

Høsten 1712 ble nordsjøeskadren omdirigert til Østersjøen for å slutte seg til admiral Gyldenløves eskadre og bidra under kampen om kontrollen med Stralsund. Løvendals Galley befant seg da allerede i København for å reparere en mast, men sent i september kunne Peter også slutte seg til styrken. Dermed rakk han å være med på Gyldenløves vellykkede angrep på den svenske transportflåten ved Rügen 29. september 1712. Her bidro Løvendals Galley med viktige etteretninger om den svenske flåtens posisjon. Disse var viktige fordi Gyldenløves primære mål var transportfartøyene. Suksessen var først og fremst fregattenes fortjeneste, mens linjeskipene lå som sikring mot innblanding fra den svenske krigsflåten. Under kampen prøvde den berømte svenske fregatten Vita Ørn å komme transportskipene til unnsetning. Dette ble avverget, blant annet med en bredside fra Løvendals Galley som en forsmak påå den kommende kamp mellom de to fregattene.

Tilbake i København hadde trolig Peter ventet seg en belønning for sin innsats. At han 14 oktober 1712 fikk direkte opprykk til kaptein-løytnant, var utvilsomt en belønning, men fra november måtte han uansett gjenoppta den litt kjedelige post- og transporttjenesten. Året ble også avsluttet litt kjedelig fordi hans mannskap sendte inn en klage på hans brutale oppførsel. Men da Peter tok et åpent oppgjør med dem, var det ingen som våget å stå fast på kritikken.

​

​

1713 - 1714

​

Skageraks skrekk

​

I Norge 1713

De første måneder i 1713 fortsatte Peter den litt kjedelige tjenesten med konvoieringen, avbrutt av et tokt til Island. Det lyktes Løvendals Galley å gjenerobre handelsskipet St.Laurentzius fra et svensk kaperfartøy. At Peter i denne sammenheng frasa seg sin rett til prisepenger, ble lagt merke til. Kanskje følte han et behov for å styrke sin anseelse etter at mannskapet året før hadde ingitt en klage på han. Sommeren 1713 fryktet man at svenskene planla et angrep mot Norge fra Bohuslӓn. Sammen med fregatten Søe-Ridderen, med kapteinløytnant Vosbein som sjef, skulle Peter og  Løvendals Galley innhente etterretninger om de svenske planene. Ryktene o offensive planer viste seg å være uriktige, men under toktet lyktes det Vosbein å erobre det svenske fartøyet PackAn. For dette ble han gitt opprykk til kaptein, noe som det er grunn til å tro irriterte den ambisiøse Peter. Midt i august 1713, utenfor Gøteborg, kom Løvendals Galley i kamp med to svenske linjeskip som beskyttet et handelsskip. Etter tre timers kamp unnslapp den raske Løvendals Galley, men Peter var ikke snauere enn at han straks etter prøvde å få has på handelsskipet som imidlertid slapp unna. Både før og etter denne episoden hadde den egenrådige Peter sendt et nedlatende brev til den lokale svenske forsvarssjefen, general Mørner. En slik oppførsel fra en enkel kapteinløytnant ville Mørner ikke finne seg i, om det aldri så mye var krig. Han klagde til Hausmann og klagen nådde også kong Fredrik IV. Han ga Peter kun en advarsel, men det var likevel et tegn på at han nok burde begrense sin egenrådighet en smule.

​

«Den gang ei», sa Tordenskiold

Gjennom vinteren 1713-1714 ble Løvendals Galley for noen måneder lagt i vinteropplag i Stavern, og det ga Peter en mulighet til å delta i selskapslivet i Kristiania. I mars 1714, da det var rykter om – og frykt for svensk opprustning, Ble Peter med Løvendals Galley igjen beordret til sjøs for å drive rekognosering på svenskekysten. Under en tur i land skal etter sigende en av hans mer berømte «stunt» ha funnet sted. Peter prøvde å komme seg tilbake tilbake til jollen de kom i land med, men flukten ble avskåret av tre svenske dragoneer. En av dem spurte om han vil oveergi seg. Han svarte ja på dette og trakk sin kårde som om han ville avlevere den, men benyttet anledningen til å hugge den fremstrakte hånden, og deretteer flykte til sjøs mens han ropte det kjente »den gang ei».

​

Skål og krigsrett

Mer berømt og veldig karakteristisk for Peters væremåte var hans kamp mot den svenske kaperfregatten Princesse Ulrica Elonora, sent i juli samme år. Peter hadde gått ut fra Bergen tre uker før, primært for å jakte et svensk kaperfartøy som hadde operert vest for Bergen mot Færøyene. Underveis fikk han tips om at et annet svensk kaperfartøy hadde gått ut fra Gøteborg, og derfor la han også sev kursen sørover. Slik hadde det seg at han 26. juli utenfor Lindesnes traff på et helt annet fartøy, en kaperfregatt som førte britisk flagg. Dette var ikke bare en krigslist, for i realiteten var det et britisk fartøy som var kjøpt av svenskene, og som nå var på vei til Sverige med en britisk kaptein (Sam Blackman). De to skipene hadde trolig seilt forbi hverandre om ikke den britiske kapteinen, som mente han med sine 28 kanoner var Løvendal Galley overlegen, hadde besluttet at han ville sikre seg dette lette byttet. Gjennom tre kveldstimer jaktet og beskjøt fartøyene hverandre før de avbrøt kampen og benyttet natten til å utbedre sine skader. Neste morgen angrep Løvendals Galley igjen, og det ble nye timer med kanonkamp og flere sårede og materielle skader. Mest skadet var kaperfregatten som hadde fått skutt ned sin stormast, men på Løvendals Galley var man nesten tomme krutt. Peter la seg da utenfor skuddhold, satte en jolle på vannet og lot seg ro nær nok fienden til at han med en ropert kunne meddele briten at de ville slippe unna denne gangen fordi han selv ikke hadde mer krutt, men at kapteinen var velkommen om bord på Løvendals Galley for et glass vin som takk for en god kamp.Svaret ble kun en motinvitasjon, men selv om begge lovet hverandre fritt leide, tok ingen av dem sjansen på å utfordre skjebnen. Med Peter tilbake på plass seilte i stedet Løvendals Galley opp på siden av fienden. Her stod kaptein Blackman klar på skansen med et glass vin som han hevet til skål for Peter før han kastet det over hodet til sitt mannskaps hurrarop. Peter var vel forberedt. Han hevet sitt glass, skålte, hev på samme måte glasset til sitt mannskaps hurrarop. Selv om mannskapet nok hadde stått i høy beredskap ved kanonene, seilte fartøyene fredelig fra hverandre med ønske om å hilse kjente i henholdsvis København og Gøteborg.

Selv om General Hausmann, som hans nærmeste sjef, var fornøyd med Peters opptreden, mente mektige, og sikkert også litt misunnelige mennesker i København, at det kunne rettes berettiget kritikk mot operasjonen. Dels fordi Peter hadde opptrådt utenfor sin ordre og sitt operasjonsområde, og dels fordi Løvendals Galley hadde syv døde, 21 sårede og betydelige skader på fartøyet. Det ble også brukt mot Peter at det fiendtlige fartøyet, selv om det hadde noen flere kanoner, ikke var et egentlig krigsfartøy, og at det heller ikke hadde et samtrent mannskap. I november vurderte en krigsrett i København hans handlemåte i selve kampen.Dermed kan vi være sikre på at dette ikke er en vandrehistorie. En dom ville være svært alvorlig for hans karriere, og trolig ville han blitt degradert. Under rettsaken førte Peter en ung løytnant som nettopp hadde sluppet ut av svensk fangenskap, som vitne. Vitnet kunne ikke si noe om selve kampen, men han kunne fortelle om svenskenes frykt for den dristige Peter. Av krigsrettens 14 medlemmer var det karakteristisk nok bare fire, ganske unge offiserer, som ville dømme Peter, mens de eldre offiserene hadde sansen for hans dristighet.

Etter å ha blitt frifunnet var Peter ikke snauere enn at han igjen henvendte seg direktetil kong Fredrik IV med et ønske om å bli forfremmet. Og 28. desember 1714, 14 dager etter frifinnelsen, fikk han opprykk til kaptein.

​

​

1715

​

Vita Ørn

​

Sjefsambisjoner

1715 skulle bli det første store året for Peter. Fra 10. januar deltok han først med Løvendals Galley i en liten eskadre på to linjeskip og tre andre fregatter under admiral Gabel for å passe på at svenskene ikke sendte forsterkninger mot Stralsund. Løvendals Galley gikk så langt nord som til Karlskrona, og Peter kunne berolige sin sjef med at en stor flåte av svenske transportskip lå i opplag. Tilbake i Københav sendte Peter et nytt brev til Kong Fredrik IV. Denne gangen ba han om å få kommandoen over en større fregatt, og om å bli sjef for Norges sjøforsvar. Han var ikke snauere enn at han lovet å «renske Skagerrak for svenske skip» hvis han bare fikk fem fregatter til sin disposisjon. Admiralitetet, ssom ikke var så begeistret for kongens egenrådighet i personalsaker, ga søknaden en syrlig kommentar om at Peter kanskje allerede hadde rykket raskere opp i grad enn hans bedrifter skulle tilsi. De neste månedene kom han til Norge, men kun for fortsatt oppsyns- og konvoitjeneste med Løvendals Galley.

​

Vita Ørn

Da admiral Gabel i april ble sendt mot området Stralsund, ønsket han at Peter skulle slutte seg til styrken. Han lot derfor fregatten Vindhunden seile til Norge for å avløse Løvendals Galley, og han ga Peter ordre om å slutte seg til hans eskadre. Gabels mål var Wachtmeisters eskadre, og fordi han hadde flere skip, fryktet han først og fremst at svenskene skulle unnslippe. Fra Bornholm hadde han søkt farvannet vestover, og da Peter sluttet seg til eskadren, var den i ferd med å lukke fellen for Wachtmeisters styrke. Den 24. april fant slaget sted utenfor Kolberger Hede. Gabel hadde fordelen ved å ha vinden i ryggen, og ved 4-tiden åpnet svenskene ild. Svenskene kjempet tappert, men etter hvert ble den danske overlegenheten i skyts avgjørende. Da mørket falt på, lot Gabel sine skip ankre opp mellom Femern og øya Langeland sikre på at de medtatte svenske skipene ikke kunne flykte gjennom Storebælt. Med 350 døde eller sårede og synkende moral innså Wachtmeister at de umulig kunne få reparert de medtatte skipene, og at videre kamp ville være nytteløst. Det var uansett viktig at danskene ikke fikk overtatt skipene, og for å unngå dette, ba han skipssjefene seile sine skip på grunn ve Bülk, nord for innløpet til Kiel, og ødelegge eller sette fyr på dem.

Fordi fregatten Vita Ørn bare var lettere skadet og en god seiler, Fikk skipssjef Printz ordre om å prøve å flykte nordover gjennom Storebælt. Her ble skipet i grålysningen oppdaget av Løvendals Galley. Sammen med fregatten Raa tok Peter opp jakten. Etter en drøy times jakt mente Printz at de ikke ville slippe unna, så også han styrte sydover mot Kiel for å sette Vita Ørn på grunn og ødelegge skipet. Følgelig oppdaget Peter at fienden hadde oppgitt kampen og var i ferd med å ødelegge sine skip. Han varslet dette med seks kanonskudd, før han selv gikk inn og ankret Løvendals Galley tett på det svenske flaggskipet Prinsessan Hedvig Sophia.  Da Wachtmeister så Løvendals Galley nærme seg, og før ødeleggelsene var kommet veldig langt, heiste han et hvitt flagg som tegn på forhandlinger. Peter svarte på samme måte,, og begge de danske fregattene sendte en sjalupp for å forhandle. Peters parlamentær, løutnant Ferry, hadde fått i oppdrag av Peter å true Wachtmeister med at det ikke ble vist noen nåde dersom de fortsatte ødeleggelsene. Stilt overfor denne trussel ga Wachtmeister ordre om at ødeleggelsene skulle opphøre. I forargelse kastet han sin egen kårde på sjøen før han fulgte med sjaluppen over til Løvendals Galley. Da Wachtmeister etter noen timer overga seg til admiral Gabel, viste Gabel sin motstander den største høflighet. Et tegn på slik respekt var å la fienden beholde sin korde, og siden Wachtmeister ikke hadde noen kårde, forærte Gabel ham like godt sin egen kårde av sølv. I tillegg til Vita Ørnklarte danskene å redde alle de svenske skipene untatt Prinsessan Hedvig Sophia, hvilket ble viktig for styrkeforholdet til sjøs. Dermed var det stor jubel da de noen dager senere returnerte til København med både svenske skip og krigsfanger. Kongen selv kom om bord, og for å gjøre ekstra stas på skipssjefene, hadde han til disse preget en egen gullmedalje. Peter, som mente hans innsats ikke var tilstrekkelig fremhevet av Gabel, skrev sent i mai til kongen og sa at han ønsket seg tilbake til Norge for å jage svenske kapere. Som fartøy ønsket han naturlig nok å benytte den nå reparerte svenske fregatten som ble omdøpt til Hvide Ørn. Peter fikk som ønsket overta Hvide Ørn da den i juni var ferdig reparert. Men i første omgang ble det bare en kort tur til Norge for å skaffe mannskaper. Den 10. juli fikk han ordre om igjen å seile mot Østersjøen og slutte seg til de danske styrker ved Rügen.

​

Kamp mot Ősel

Peter fikk her som vanlig oppgaven med å innhente etterretning om fienden. Disse etterretningene fortalte Raben at de danske styrker var i overvekt. Den 8. august angrep han derfor den svenske styrken utenfor Jasmund. Men linjeskipene er solide farkoster, og muligens gikk de ikke helt tett på hverandre. Etter seks timers kanonering var fortsatt ingen av skipene senket, men begge parter hadde over hundre døde og 3-400 sårede. Fordi admiral Sparre valgte å trekke sin styrke tilbake til Karlskrona for reparasjoner, var det danskene som var kommet best ut av trefningen. Hvide Ørn, som hadde deltatt i slaget, kom natten etter over det svenske linjeskipet Ösel på vei mot Sverige. Selv om linjeskipet var skadet , var det en overlegen motstander. Peter ga seg først ut for å være en svensk fregatt, og dernest angrep han Ösel aktenfra, der fartøyet var svakest beskyttet. Men da han i mørket ville ha mannskapet til å entre det store linjeskipet, nektet de å følge ordre. Noen dager senere i København sendte mannskapet inn en klage på sin dumdristige sjef og de ba seg løst fra sine poster.

​

Kamp mot Őland

Mens hovedflåten måtte reparere sine skader, ble Peter straks sendt tilbake for å patruljere mellom Rügen og Bornholm. Det ble noen rolige uker. Peter var stadig i selskapeligheter med en britisk-hollandsk styrke som prøvde å overtale Karl XII til en fredsavtale, inntil den envise svenske kongen avviste dette midt i september. Samtidig ryktes det at svenskene igjen ville sende en stor flåte fra Karlskrona mot Stralsund, og det ble selvsagt Peters jobb å sjekke dette. For sikkerhets skyld hadde admiralen nedlagt forbud mot at Peter skulle involvere seg i kamp mot en sterkere fiende.

Den 1. oktober kunne Peter likevel ikke motstå fristelsen å ta kampen opp mot fregatten Phønix og linjeskipet Őland., som var på vei tilbake til Karlskrona. Også dette var en kamp med svært dårlige odds, men da sjefen på Phønix, kaptein Lagerbielke, ble klar over hvem han ble utfordret av, ble han handlingslammet. Ikke bare unlot han å forsvare eget fartøy, som fikk flere bredsider, han kom heller ikke Őland til unnsetning da det ble angrepet. Da mørket falt på, opphørte kampen. Det viste seg senere at Őland hadde 36 døde mens Peters tap var seks mann. Da han noe senere var tilbke i København for å rapportere og reparere Hvide Ørn, var det flere som var kritiske til at han igjen hadde forlatt sin posisjon og risikert en kamp mot en sterkere fiende. Nå hadde Admiralitetet altså to saker på han, og hans karriere sto på spill. Hvorfor det ikke ble noen ny krigsrettsak, er litt uklart. Trolig hadde han støtte av både Gyldenløve og Sehested, men vel så viktig var det nok at folk for alvor begynte å bli klar over hans bedrifter.

​

Adlingen

Den 23. november fikik han dermed igjen seile mot Stralsund og være med på de siste kampene. Kanskje var det heldig for Karl XII at Peter 20. desember hadde seilt en kort tur til København. Da han returnerte, for anledningen med fregatten Raa, hadde svenskekongen allerede sluppet unna. Peter fikk æren av å følge selve kong Fredrik IV tilbake til København, der de ankom 6. januar. Det var trolig et hell for Peter. I ukene som fulgte var han stadig på slottet, og 24. februar 1716 opphøyde kongen Peter i adelsstanden, med navnet Tordenskiold. Fortsatt var han bare kaptein.

​

​

​

1716/1

​

Dynekilen

​

Støtte til Hæren

I København fikk ikke Peter nyte sin adelsstand særlig lenge. Allerede 24. februar fikk han ordre om å klargjøre Hvide Ørn. Sent i mars ble han først med denne sendt til Holmestrand med en del høyere offiserer. De skulle gi råd til den norske hæren og gi kongen rapporter om situasjonen. Samtidig hadde admiral Gabel fått i oppdrag å utruste en større eskadre som skulle seile nordover for å hjelpe nordmennene, blant annet med en landstyrke på 4000 mann. En uke senere, 23. april, bistod eskadren den landsatte hærstyrken og norske styrker under et vellykket, men blodig, angrep mot svenske styrker ved Moss. Peter, som etter returen fra Holmestrand hadde vært noen få dager i København, sluttet seg til Gabels eskadre ved Larkollen 29. april. Nå var man kjent med at en stor svensk styrke med forsyningsskip, godt beskyttet av 11 galeier, noen skjærbåter og den sterkt bestykkede stykkprammen Stenbocken var sendt fra Gøteborg med viktige forsyninger, artilleri og ammunisjon til de svenske styrkene i Norge (Da de ble sendt, var de planlagt for angrep på Kristiania). Styrken ble ledet av schoutbynacht Strømstjerna. Mellom 1-3 mai, da den svenske styrken lå inne bak kosterøyene mot Strømstad, deltok Hvide Ørn i en styrke som gjorde flere forsøk på å angripe den med sine linjeskip og fregatter. Det viste seg at i dette trang farvann hadde svenskenes flere gruntgående galeier en så stor fordel mot de større skipene at angrepet mått oppgis. Mens Gabels styrke ble liggende for å vokte på den svenske forsyningsflåten, som man fryktet ville bli forsterket, førte Peters frie stilling og offensive holdning til at han på flere måter kunne påvirke den videre utviklingen, blant annet med overføring av norske styrker til Larkollen.

Den 8. juni var igjen i København etter å ha beskyttet en større konvoi med handelsskip fra Stavern. Her fikk han anledning til å fremlegge sitt (og Gabels) syn på hvordan han mente at flåtestyrkene kunne bidra mer offensivt mot svenskene enn kun med en blokade av Gøteborg. Dels fremhevet han at Flåten kunne overføre forsyninger og forsterkninger til den norske hæren. Gjennom å bruke deler av de mer gruntgående, men sterkt bestykkede fartøyene, som nå hadde returnert fra Stalsrud, fremhevet at de også kunne angripe svenskene i trange farvann. Peters forslag vant gehør, og 18. juni fikk han selv i oppdrag å lede en forsterkningsstyrke med skyteskipene Hjelperen og Arch Noa, de tre galeiene Printz Christian, Lovise og Charlotte Amalie, fregatten Vindhunden samt en del proviantskip. Skyteskipene og galeiene skulle han legge igjen utenfor Dynekilen, mens han med fregattene og proviantskipene skulle slutte seg til Gabels hovedstyrke ved Larkollen. Avreisen ble forsinket av at proviantskipene ikke var klare, men andre juli fikk han ordre om å starte uten disse.

​

Peter griper muligheten

På veien kom de over en svensk hukkert og en skjærbåt som hadde tatt et dansk handelsskip som prise. Fartøyene flyktet inn mot land på svensk side, og mannskapene stakk av. Hukkerten sendte Peter tilbake til København., men den svenske skjærbåten (og en svensk kjentmann) tok han med seg nordover. Denne hendelsen og kraftig motvind gjorde at styrken først om kvelden 7. juli var mellom Koster og Grisebåene, rett syd for Dynekilen. Fordi vinden også døde ut, lot han styrken ankre for natten. Litt senere på kvelden fikk han kontakt med et av Gabels små forpost fartøyer, og først nå fikk han høre at den svenske transportflåten lå inne i Dynekilen. Litt senere fikk han bekreftet dette av svenske fiskere, som også opplyste at de fleste svenske offiserene denne natten ville være i land for å feire et bryllup. Da det rundt midnatt også kom en liten sørlig bris, kunne han ikke la den gode muligheten til et overraskende angrep gå fra seg.

​

Kampen

Kl 01.30 natt til 8. juli lettet eskadren anker og rundt kl 06.00 var de utenfor innløpet til Dynekilen. Fordi innløpet var både langt og smalt og fylt av en god del klipper og skjær, anså svenskene det som en sikker havn. Selv om de hadde ligget der i 5-6 uker, hadde de ikke tatt seg bryet med å anlegge batterier på begge landsidene, men de hadde seks 12-punds kanoner på en liten holme langt inne i kilen. For å gjøre seg kjent med de svenske stillingene, gikk Peter over i galeien Printz Christian, og sammen med den erobrede svenske skjærbåten beveget de seg mot selve innløpet. Peter kunne uhindret rekognosere det han ønsket, og han var blant annet i land på en klippe. I 7-tiden var han tilbake til sin egen styrke der han valgte å gå om bord i Hjelperen mens han ledet styrken innover kilen. Vinden hadde løyet noe, og kl 07.30 åpnet svenskene ild fra batteriet på holmen og fra fartøyene. Peter valgte å ikke besvare ilden før de rundt kl 08.00 kom til en bredere del av kilen, der Hjelperen, Arch Noa og Hvide Ørn kunne legge seg i en slagorden og besvare ilden. I de kommende tre timer opprettholdt begge parter beskytningen før svenskene begynte å komme på defensiven. Peter valgte da å la Hvide Ørn gå forgi skyteskipene og nærmere svenskene, mens han lot galeiene, skjult av kruttrøyken, slepe hjelperen og Arch Noa helt inn i havnen.

For å uskadeliggjøre det plagsomme batteriet på holmen, fikk klt Tønder, med to galeier, ordre om å prøve å landsette soldater som kunne sikre seg batteriet, og dette lyktes. Det var likevel skyteskipene som gjorde utslaget. Galeienes oppgave var først og fremst å buksere disse i gode posisjoner. De svenske galeien lå uheldig plassert på sørsiden av havnen med baugen ut. Stenbocken lå lengst mot nord, og ille medtattsøkte skipet tilflukt bak et skjær nær land. Mange svensker flyktet, også Strøstjerna, men han rakk å gi sine folk ordre om å sette fyr på skipene. Dette ville Peter for all del forhindre, og han selv og flere av hans sjefer gjorde en heltemodig innsats or å stoppe branner og kutte nrennende lunter før de nådde å antenne kruttmagasinene. Det viktigste byttet ville utvilsomt være Stenbocken som også ble besvart med geværild fra land. Etter en rådslagning tilbød klt Grib seg å prøve å ta seg frem til fartøyet med en sjalupp, medbringende en trosse for å slepe fartøyet ut. Sjaluppen led betydelig tap, men det lyktes Grib å ta seg om bord i fartøyet. Han fikk tvunget den eneste gjenværende offiseren til å fortelle hvor det var satt fyr ppå fartøyet, slik at han fikk slukket denne. På dette tidspunktet kom også Gabel til slagstedet etter å ha blitt rodd dit av en av sine mindre båter. Han kunne bare konstatere at Peter hadde det hele under kontroll.

Kl 18.00 begynte danskene å trekke seg tilbake. Med seg hadde de 14 av de svenske fartøyene, hvorav tre var fylt med krutt og ammunisjon. Under utseilingen ble de beskutt fra begge sider av svenske infanterister, uten for store konsekvenser. Selv om det var en stor seier, hadde danskene også 19 døde og 57 sårede. Verst gikk det ut over Hjelperen med seks døde og 20 sårede. De svenske tapene er usikre, men det ble tatt et tyvetalls svenske krigsfanger, hvorav bare en var offiser.

​

Kommandør

Etter slaget ble både Hjelperen og Hvide Ørn sendt til København for reparasjon. Den 15. juli kunne Peter stolt avlevere sin rapport til Fredrik IV. Allerede tre dager senere belønnet kongen han med gradsopprykk, ikke til kommandørkaptein som ville vært neste steg, men direkte til kommandør. Kongen skjenket han også en spesiell gullmedalje som før var utdelt til skipssjefer ved store seiere. Han ble nå i enda større grad folkets helt, og det ble skrevet flere hyldningsdikt om den store seieren ved Dynekilen.

 

 

 

1716/2 - 1717/1

Opptur og nedtur

​

Transport - organisator

Grunnet det store behovet for transportfartøy til det planlagte angrepet mot Sverige fikk Peter heller ikke denne gang hvile særlig lenge på sine laurbær. Hans neste og første ordre som kommandør ble å ta seg til Norge med fregatten Lossen for å bringe flest mulig transportfartøy tilbake til Danmark. Til tross for mye lokal motvilje fikk Peter innen den 20. august samlet et 60-talls fartøyer. Eskorten bestod av ett linjeskip, to fregatter og to galeier. På grunn av sterk vind måtte konvoien snu, men Peter gikk selv videre med de to galeiene. Ved Marstrand reddet han først seks hollandske handelsskip fra en svensk kaperfregatt, som tok til flukten. Noe senere kom de to galeiene bort fra hverandre, og Peter på galeien Ulysses måtte søke nødhavn ved Varberg på svensk side. Her kom han igjen over et svensk krigsskip, en hukkert, med en prise. Prisen ble satt fyr på, men Peter sikret seg hukkerten som han ankom København med 27. august. I første halvdel av september var han med på å organisere den storstilte overføringen av russiske styrker til sjælland, som en del av den dansk-russiske angrepsplanen som det ikke ble noe av.

​

Norsk sjøforsvarssjef

Peters innsats sommeren og høsten 1716, også når det gjaldt organisering , bidro til at han 14. november ble utnevnt til sjef for det danske sjøforsvaret av Norge. Det hjalp sikkert godt at han i tiden forut for utnevnelsen hadde fått anledning til å omgås Fredrik IV og omponert kongen med stadig nyheter om hva svenskene nå pønsket på. Styrken han nå ble sjef for, besto av de tre linjeskipene Laaland, Fyn og Sødermanland, de fire fregattene Hvide Ørn, Søe-Ridderen, Raa og Lossen. Peter valgte prektige Laaland som sitt komandofartøy. Styrken bestod også av et 40-talls mindre fartøyere, hvorav en del galeier og skjærbåter hadde fast base i Fredrikstad. Som sjøforsvarssjef var han ikke underlagt kommanderende general Wedel, men han skulle konsultere han i viktige saker. Som sjef gjorde han brått slutt på den litt tilbakelente holdning den norske sjøstyrken hadde vent seg til, men han opplevde også en del praktiske problemer med mangel på folk, penger , proviant og utrustning. Mye av problemene skyldtes at han var prisgitt velviljen fra general Wedel, som ikke hadde for mye til overs for den selvsikre sjøhelten.

Da det ikke ble noe av  det planlagte dansk-russiske angrepet med hærstyrker, måtte Peters styrker først gjennomføre en del hjemtransporter av norske tropper som hadde ligget i beredskap i København. Ellers ble det nå enda viktigere å benytte overlegenheten på sjøen til å utøve en mest mulig effektiv blokade, og å hindre svenske kapere å herje og kanskje aller helst gjøre noen anslag mot Sverige fra sjøsiden (selv om man ennå ikke var klar over Karl XIIs planlagte styrkeoppbygging for et nytt angrep mot Norge). I tillegg ble nå også handelsskip insisert fordi man mente at blant annet Holland bidro med transport av soldater og forsyninger til Sverige.

​

Vosbein

Peter ønsket som vanlig å opptre offensivt og selv være med i fremste linje. Så snart isen hadde gått i april 1717, var han ute med en liten eskadre. Det var likevel lovlig sent, for svenske kapere hadde allerede begynt å kapre danske handelsskip. Eskadren kom over et svensk linjeskip og en fregatt som satte kursen mot Gøteborg og søkte beskyttelse fra festningen Ny-Älvsborg. Peter ga ordre om at de raske fregattene Hvide Ørn og Søe-Ridderen skulle ta opp jakten, med sistnevnte i front. Fordi Søe-Ridderen manglet los (som var avgitt til Peters flaggskip), valgte kaptein Vosbein på Søe-Ridderen å stoppe opp og vente på Hvide Ørn, og dermed kom svenskene seg i sikkerhet. Da Peter kom etter og oppdaget dette, ble han rasende, skjøt et skudd etter sine egne fregatter, og han ga på en ufin måte Vosbein skylden for at svenskene slapp unna.

​

Mislykket angrep på Gøteborg

En måned seinere hadde Peter samlet styrken ved Fredrikstad for et angrep mot Gøteborg og de mange handelsskipene som lå inne i havnen. Her inne ved Nye Varvet visste Peter at det lå 5-6 linjeskip side om side, og for at de ikke skulle komme seg i possisjon for å skyte bredsider, var overraskelsen av stor betydning. Peters plan var å komme nær nok til å få satt linjeskipene i brann. Peters styrke bestod av linjeskipene Laaland og Fyen, skyteskipene Hjelperen og Arch Noa, 11 galeier, 8 skjærbåter og noen mindre fartøy. For å skjule sine hensikte, gikk styrken fra Fredrikstad til Fredrikshavn (den gang Fladstrand). Fra Fredrikshavn skulle de gå 11. mai slik at de kunne angripe Gøteborg natten til 12. mai. Fordi Arch Noa var så saktegående, hadde Peter gitt Søe-Ridderen ordre om å slepe denne over til Gøteborg. Denne direkte ordren unnlot Vosbein å etterkomme. Han forlot tvert imot havnen før avganf for angivelig å drive kaperjakt på egenhånd. Det førte til at Arch Noa ikke var på plass utenfor Gøteborg da angrepet skulle iverksettes. Uten støtte fra det viktige skyteskipet innså Peter at angrepet ville være dumdristig, så han valgte å utsette det til neste natt. Styrken ble dermed oppdaget og varslet, og svenskene kunne forsterke sitt landforsvar og flytte sine linjeskip til en bedre posisjon. Dermed ble styrken beskutt både fra festningen Ny-Älvsborg og fra linjeskipene. Peter hadde håpet hadde håpet å komme nær nok til å sette linjeskipene i brann, men etter fem timers kamp og mer enn 50 døde måtte han innse at angrepet ikke kunne lykkes, og han ga ordre om tilbaketrekning. Han trakk dog ikke styrken lengre ut enn at den fortsatt opprettholdt blokaden av Gøteborg og senere tok flere priser. Dette var uansett Peters første egentlig nederlag. En del av hans motstandere i København frydet seg over dette. Det ble også satt spørsmålstegn ved om planen var tilstrekkelig koordinert med kommanderende general Wedel. I tillegg opplevde han at Vosbein, som allere3de før ordrenektelsen i Fredrikshavn hadde innsendt klage på sin sjef, fikk betydelig sympati for sin handlemåte.

​

​

 

1717/2

Strømstad - sår på kropp og sjel

​

Nederlaget ved Strømstad juli 1717

I slutten av mai 1717 måtte blokaden av av Gøteborg oppheves fordi Peter fikk i oppdrag å overføre tre norske regimentertil København. Bakgrunnen var at Fredrik IV ikke følte seg trygg på hva russerne pønsket på. I juli ble Peters norske flåtestyrke forsterket med enda et linjeskip, og selv om Admiralitetet i København hadde bedt han opptre mer forsiktig, begynte han å planlegge et angrep mot Strømstad. Her var han forutseende, for det var ikke allment kjent hvor viktig oppsamlingssted dette var for Karl XII forberedelser til et nytt angrep på Norge.

Men Strømstad var vanskelig å angripe fra sjøsiden. Byen lå beskyttet bak flere bestykkede øyer, der Laholmen var den klart viktigste med 14 store kanoner og en uvanlig stor morter på hele 200 pund. Som ved Dynekilen, ville Peter benytte seg av skyteskip og galeier sammen med en del av de store fartøyene. Planen var å først angripe Laholmen for å kutte broforbindelsen til Strømstad. Styrken bestod av tre linjeskip (Laaland, Fyen og Gøteborg), de to skyteskipene (Arch Noa og Hjelperen) og ni galeier. De gikk fra Fredrikstad 14. juli, Men på grund av motvind, gikk det svært sakte med skyteskipene, og dermed mistet de igjen overraskelsesmomentet. Først den 18. juli kom Arch Noa med fire galeier, mens Hjelperen og dens fem galeier ennå ikke var ankommety. Peter valgte å samle sjefene til et krigsråd. Fortsatt mente han at mulighetene var gode, at det hastet, og at svenskene bare ville bli sterkere med tiden. Sjefene støttet Peter som dermed iverksatte angrepet natt til 19. juli. Klpkken 01.00 var Arch Noa på plass og startet beskytningen, mens linjeskipen brukte lengre tid på å varpe seg på plass. Hele tiden ble de beskutt, og fordi de selv hadde stevnen mot fienden, kunne de ikke skyte tilbake. Klokke 04.30 var Arch Noa så skadet at den måtte trekke seg ut, og sjefen, den tapre kapteinløytnant Grib, hadde mistet en arm. Men da var omsider linjeskipene i skuddposisjon, og dermed styrket dansken sin stilling. Det gikk hardt ut over batteribesetningen på Laholmen, men nye mannskaper fra land ble truet til å overta de falnes plasser. På et tidspunkt fikk festningens kruttmagasin en treffer og gikk i luften, og plutselig ble det ikke skutt lenger fra festningen. Peter ville benytte anledninge til å sette folk i land på Laholmen. Han gikk selv om bord i galeien Sophia, men fordi to av galeiene grunnstøtte, fikk han bare med seg galeien Prins Carl. På stranden ble de hardt beskutt av svenske grenaderer som plutselig dukket frem etter å ha ligget skjult i festningen. Sjefen for Prins Carl ble drept, men Peter ble også truffet, både i skulder og lår. Han ble brakt tilbake i sikkerhet, og gjennom heltemodig innsats av enkeltpersoner ble de to galeiene også berget. Men uten sin optimistiske leder beordret fungerende sjef tilbaketrekning kl. 07.30. Dette var for øvrig Casper Wessel, Peters yngre bror. Resultatert var 96 døde og 246 sårede på dansk side. De svenske tapene er senere anslått til 19 døde og 173 sårede. Dette var langt mindre enn hva Peter anga i sin rapport, men slikt var ganske vanlig.

​

Frabeordring

Peters suksess hadde gitt han mange uvenner, og reaksjonene på hans nederlag lot ikke vente på seg. Man holdt mot ham at han hadde tapt for en svakere fiende. Forfatteren Dan Andersen mener at han nok burde ha valgt å styre det hele fra Laaland framfor selv å gå i spissen, men det var neppe den viktigste kritikken i samtiden. Allerede 10 dager senere ble han frabeordret sin sjefsstilling for sjøforsvaret av Norge. Den samme Andersen peker på at dette ikke nødvendigvis ikke var en reaksjon på nederlaget, men at kong Fredrik ønsket seg en marinesjef som bedre kunne samarbeide med kommanderende general Wedel nå som det kunne se ut som om Karl XII planla et nytt angrep mot Norge.

Til et stykke ut i august ledet Peter selv den fortsatte blokaden av Strømstad. I slutten av måneden måtte han til Kristiania for å overlevere kommandoen til sin etterfølger kommandør Rosenpalm, som ankom med en del forsterkninger til eskadren. Likevel tok det ikke lang tid før Rosenpalm opphevet den viktige blokaden av Strømstad. Peter, som fortsatt var sjef på Laaland, fikk ikke lenger krysse fritt på jakt etter svensker slik han ville, men fikk ordre om å legge seg på vakt ved Magø ved Hvaler litt nord for Strømstad. Her klarte han likevel å ta en rekke transportfartøy på vei til eller fra Strømstad som priser.

​

En våt hjemtur

Peter er irritert, både over at de ikke har en effektiv blokade mot Strømstad, og over sitt eget oppdrag. Den 10. oktober skriver han derfor til kongen og ber om avløsning. Avløsningen kommer først 7. november ved at kaptein Rostgaard kommer ned til Magø med hans gamle fregatt Løvendals Galley. Peter får tilbud om å bruke skipet på hjemturen til København, men for ikke å svekke den norske eskadren, bruker han det bare til Kristiania.

Etter å ha samlet sine ikke-ubetydelige eiendeler reiser han heller med en liten hukkert han selv har erobret. Med seg på hukkerten har han kun et sammenrasket og ganske sivil-preget mannskap, og han har også med seg sin tamme bjørn. De legger ut fra Larvik 7. desember. Nord for Varberg støter de på en svensk kaperfregatt med 16 kanoner. Svensken vil primært entre – og sikre seg hukkerten mest mulig intakt, men i flere timer makter Peter å unngå nærkontakt. Da han til slutt får skutt kapteinen, mister resten av svenskene lysten på videre kamp. Men mer problemer venter. Nord for Helsingborg går hukkerten på grunn. Peter tar med seg to pengeskrin, noen eiendeler og tre mann over i en skadet lettbåt. Kommandoen over hukkerten overlater han til sin hovmester Hartz. Etter mye øsing får han lettbåten i sikkerhet ved Helsingør. Her får han ikke den hjelpen han ønsker seg for å berge hukkerten. Den blir dermed tatt av svenskene. Det blir også resten av mannskapet og hans tamme bjørn, som senere blir spist av svenskene. En stund tror svenskene at hovmesteren er selveste Tordenskiold. Det er først da han blir fremstilt for svenskekongen, at misforståelsen blir oppklart. Kongen lover han friheten, og han lover også å frigi Peters eiendeler. Det er et løft Karl XII aldri rekker å oppfylle.

​

1718

Karl XIIs død - en ny opptur

                                                                                                                                                                                                              

Ny krigsrett

Nederlaget ved Strømstad og den lite ærerike returen til København gjorde at de som var kritiske til Peter, eller bare misunnelige, ble mindre redde for å tilkjennegi dette. Peter opplevde at selv kong Fredrik, trolig på virket av dette snakket, kritiserte angrepet på Strømstad som lite fornuftig. Peter ba da om at hans beslutning og disposisjoner ble underlagt en rettslig vurdering. Kongen ville først ikke etterkomme dette, muligens som en misforstått tjeneste til Peter, fordi han ikke ønsket han dømt. Etter brev og mer påtrykk fra Peter ga kongen 15. mars etter, og Admiralitetet undersøkte saken. Den 13. april 1718 avga det sin kkjennelse. Admiralitetet frikjente da Peter for hans handlemåte så ettertrykkeligat det uttrykte «at han snarere skulle vært stilt for krigsrett om han ikke hadde angrepet Strømstad».

​

På Ebenezer i Østersjøen

Peter ble på denne tid tildelt et nytt linjeskip, Ebenezer. Det var ett av flere skip som var planlagt å delta i årets eskadre til Østersjøen under admiral Raben. Hensikten var å holde kontroll på den svenske flåten i Karlskrona, og ellers skremme vekk så mange svenske kaperfartøy som mulig. I tillegg til Rabens styrke opererte det også en britisk styrke i området. Den skulle sikre britenes interesser i forhold til Russlands økende makt i Østersjøen, og passe på at Russland og Sverige ikke slo seg sammen. I så måte hadde de felles interesser med de danske skipene, og selv om de ikke formelt var allierte hadde de mye samarbeid og sosial omgang.

Britenes bekymring var ikke helt uten grunn. Karl XII hadde nok noen tanker om en avtale eller forståelse med tsar Peter om å oppgi Finland mot å slippe innblanding i forhold til et angrep på Norge. Han valgte å la flåten ligge trygt i havn inntil et avgjørende angrep mot Norge, med eller uten tsarens støtte. Derfor forløp halvåret i Østersjøen uten den store dramatikken. For Peter var det en ny, og sikkert litt frustrerende opplevelse å «bare» være skipssjef, og det på et linjeskip. Han fikk dermed ikke fregattsjefens frie rolle til å streife omkring og havne i spennende situasjoner med fienden. Den mest uvirksomme perioden i Peters Karriere sluttet da fartøyene ble sendt hjem og gikk i opplag ved Holmen sist i oktober.

Man skulle kanskje tro at Peter nå ville ønske å gjenoppta kampen mot den svenske opprustningen på bohuslenkysten. At så ikke var tilfelle, kan jo skyldes bitterheten over den manglende anerkjennelsen av hans kamp ved Strømstad, og ikke minst hans hensikt med dette angrepet. Men at han fortsatt var full av virketrang, er det ikke tvil om. For å holdde kontroll på den svenske flåten og for å avskrekke kaperfartøy, som ellers hadde fritt spillerom i eskadrens vinterpause, foreslo Peter å opprette en liten vinterstyrke med base på Christiansø (øst for Bornholm). Kongen aksepterte hans forslag, og selv om styrken ikke ville bli fult så stor som han hadde foreslått, fikk han tidlig i november i oppdrag å etablere en slik styrke. Han skulle selv overta sitt gamle linje skip Laaland, og han skulle få med seg to fregatter og et mindre fartøy.

​

Likevel til Norge – med Laaland

Men før han rakk å påbegynne sitt oppdrag, hadde man i København fått vite at Karl XII hadde Angrepet Norge. Man visste ikke hvor sikre opplysningene var, eller hvor stor angrepsstyrken var. Kongen ville da heller bruke Peter på det han allerede visste han var en mester i;  å innhente opplysninger om fienden. Peter dro rett over Øresund til Helsingborg, og to dager senere kom han tilbake med to svensker som både visste og ville fortelle. Det ga grunn til stor bekymring for at den norske hærstyrken ville være for liten til å stoppe angriperne. Det norske sjøforsvaret var allerede styrket, men det kunne lite gjøre mot de etterforsyninger svenskene nå kunne få landeveien. Kongen ville snarest mulig sende fire bataljoner til Norge som forsterkning, og han ville at Peter skulle stå for transporten. I tillegg til Laaland og de to fregattene fikk han 10 transportskip til rådighet. Først tok klargjøringen noe tid, og dernest var været svært ugunstig. Først 6. desember kunne transporten påbegynnes. Den skulle også innom Fredriksvern for å ta med soldater derfra, og på vei dit inn gikk Laaland på grunn. Dermed var det først 12. desember de kom inn til Fredriksvern, og først 17. desember ble forsterkningene landsatt ved Fredrikstad, hvoretter skipene fikk ordre om samling ved Stavern før returen.

​

Info – kappløp

Peter er dagen etter selv i land i Moss, der han får høre rykter om Karl XIIs død. Han innser straks hvor viktig denne informasjonen er for kong Fredrik. Han vil svært gjerne være den første som forteller han det, og han skal uansett returnere etter endt oppdrag. Men informasjonen må være sikker. Mens han rir landeveien mot Kristiania for å få ryktet bekreftet, gir han sin nestkommanderende (Budde) ordre om å gjøre Laaland klar for en hurtig retur til København. I Kristiania får han ryktet bekreftet av stattholderen. Han får det også bekreftet av to svenske krigsfanger. Den 24. desember seiler Laaland for fulle seil mot København. Den 26. desember kl. 10 om kveldenankommer de København, og Peter kan som den aller første overbringe den gode nyheten til sin konge. Ikke kan han bare melde om Karl XIIs død, men også at den har ført til at svenskene har oppgitt sin beleiring av Fredriksten og trukket seg tilbake over grensen.

En vandrehistorie, som i hvert fall ville være i Peters ånd, vil ha det til at da kongen spurte om det var sikkert at svenskekongen var død, svarte Peter; «like sikkert som at du skal utnevne meg til schoutbynacht». Det er uansett et faktum at Peter fire dager senere, i en alder av 27 år, ble utnevnt til schoutbynacht, den laveste admiralsgraden. Det fantes også en offisiell budbringer, en oberst som hadde tatt landeveien til København. Han hadde sikkert skyndet seg det han var god for, men da han ankom, var det altså ikke lenger noen nyhet, og han fikk da heller ikke noen påskjønnelse.

​